“De kom til Kapernaum, og da de var i hus, spurte han dem: ‘Hva var det dere snakket om underveis?’ Men de tidde, for på veien hadde de snakket med hverandre om hvem som var den største.” Mk. 9:33-34
Da Jesus og disiplene kom til Jesu hjem i Karpernaum stiller Jesus dem et spørsmål: ”Hva var det dere snakket med hverandre om på veien?”
Disiplene tidde fordi det de hadde snakket om ikke var nevneverdig.
Hva med oss?
Hva vil vi svare på det samme spørsmålet når vi kommer hjem til Jesus og hans himmelske hus?
Da disiplene ble konfrontert ble de tause, hva med oss? Hva taler vi om på veien? Har vi snakket om noe som vi med god samvittighet kan si til Jesus?
Ikke glem at din tid her på jord er kort og at du når som helst skal stå fremfor Den Hellige og Allmektige Gud.
Hva taler vi om? Er det bare bil, båt, hus, hytte, jakt, film og denne verdens ting, eller er det Jesus? Og er det lovprisning av Jesus, eller er det lovisk og dødt om Jesus? Er du bare interessert i å bygge teologiske muskler som du kan vise frem til vennene dine og banke opp andre med, eller har du en brann for Jesus og Hans frelsesverk? Hva er hjertet ditt fylt av? Hva lærer du dine barn, hva taler du om til dine venner (uavhengig av deres tro), hva ber du om til Gud?
”… Det hjertet flyter over av taler munnen.” (Mt 12:34)
Ut med Diotrefes!
Det disiplene hadde talt om var hvem som var størst. I Mt. 20:20ff ser vi at moren til Johannes og Jakob kommer til Jesus og ber han om at hennes sønner skal få de mest ærverdige plassene ved Jesu side i Hans rike. De andre disiplene blir sinte på de to brødrene. Kanskje fordi de hadde lyst på de plassene selv?
Vi er ikke så ulike disiplene. Vi er flinke til å krangle eller konkurrere blant oss selv om posisjoner i menighet, venneflokk eller andre steder. Mange har litt Diotrefes i seg:
“… Men Diotrefes, som gjerne vil være den fremste der …” 3. Joh. 1:9.
Dette gjenspeiler en verdslig og syndig innstilling, som vi må vokte oss mot.
Søk storhet!
Vi skal ikke fremme oss selv, men Jesus. Vi skal ikke ut med nebb og klør, men med nestekjærlighet. Vi skal ikke sette oss selv fremst, men sette andre fremfor oss selv. Vi skal ikke søke å bli tjent, men å frelse og tjene (1. Kor. 9:19-22), slik Jesus gjorde.
Den som vil være stor i Guds rike skal være de andres tjener (Mt. 20:26). Søk den storheten! Storheten i å være en tjener for andre.
Så vi skal ikke tale om hvem som er den største av oss og hvilke oppgaver som er under vår verdighet. Det finnes ingen oppgaver som er under en disippels verdighet (til eventuelle flisespikkere: så sant oppgavene ikke inkluderer synd). Vi skal gjøre gode gjerninger og peke på Jesus. Vi skal gå i Hans kraft, ikke stå i ro i vår svakhet. Og når vi går på veien hjem til Jesus – Han som i kjærlighet har frelst oss fra helvete (!) og som vi nå elsker – er det ikke da naturlig å tale om Ham?
La Guds ord prege hele livet
“Disse ordene som jeg pålegger deg i dag, skal du bevare i ditt hjerte. Du skal gjenta dem for dine barn og snakke om dem når du sitter i ditt hus og når du går på veien, når du legger deg og når du står opp.” 5. Mos. 6:6-7
Selv om vi ikke skal holde moseloven (men Kristi lov) så kan vi ta lærdom av hvordan jødene skulle innprente blant annet moseloven i seg selv og andre. Vi kan overføre det til Jesu lov (f.eks. Matt. 5-7) og generelt når det gjelder Guds Ord.
“… lær dem [disiplene] å holde alt det jeg [Jesus] har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.” Mt. 28:20
Ham vi skal hjem til er også med oss på reisen. Er det ikke da enda mer natulig å snakke om Ham og med Ham? Spesielt når han også sier hva vi skal gjøre på: «Lær hverandre alt jeg har befalt dere.»
Noe å snakke om på veien hjem
Snakk om Jesus og Hans rike. Sett de andre foran deg selv og tjen din neste på den måten. Spre livets ord, og gjør det helt til Kongen kaller deg hjem.
Når Han spør deg: “Hva snakket du om på veien?” så kan du si: “Deg, min herre og frelser!”