Det var en gang en pastor som mottok en anonym lapp der det stod «IDIOT!» på. Da pastoren neste morgen stod frem i menigheten sa han, «Jeg har fått mange anonyme lapper i min tjeneste, men aldri før nå har jeg fått en lapp der avsender glemmer å skrive selve meldingen til meg og bare signerer med sitt eget navn!»
Vi møter alle kritikk. Selv har jeg møtt en del kritikk, noe berettiget og annet ikke. Få av oss tar ting så fint som denne pastoren. Dessverre er vi kristne generelt sett dårlige til både å gi og ta imot kritikk. Derfor skal vi nå i to artikler se på både hvordan vi kan ta imot kritikk og hvordan vi kan kritisere rett. La oss nå, i denne artikkelen se hvordan vi er kalt til å ta imot kritikk.
Det er utrolig viktig å ta imot kritikk på en rett måte. Dersom du ikke gjør dette, kan det være at du stenger for sannheten og fortsetter i din synd.
Kritikk kan være en gave fra Gud
De fleste blir defensive når de blir kritisert. Det kommer ikke naturlig for oss å være åpne for kritikk. Vi ønsker ikke at noen skal påpeke feil ved oss. Men i bibelsk forstand er faktisk kritikk gitt på rett grunnlag noe veldig bra.
«Åpenlys irettesettelse er bedre enn kjærlighet som holdes skjult. Trofaste er vennens slag. Troløse er fiendens kyss.» (Ord 27:5-6)
Blant kristne burde det være en kultur for å være veldig åpen for å ta imot tilrettevisning. Vi burde være takknemlige dersom andre elsket oss så mye at de sa ifra. Men hva er det vi i stedet ser?
I de fleste kretser tør man ikke å si ifra til andre dersom man ser noe galt, og dersom man sier ifra opplever man sjelden at folk responderer positivt. For vi liker ikke å bli kritisert. Det er så uendelig mye mer behagelig å fortsette i samme spor uten at noen andre blander seg inn. Men er dette en bibelsk holdning?
Bibelen er klar på at vi mennesker har en tendens til å selv tro at alt er greit med vårt eget liv.
«Alle en manns veier er rene i hans egne øyne, men Herren veier åndene.» (Ord 16:2)
Dersom det virkelig er slik at vi har lett for å tro at alt er greit med våre egne liv, burde vi da ikke spesielt ha behov for at andre tilretteviste oss? Dersom vi ikke ser våre egne feil, hvordan skal vi da kunne forandre oss om ikke andre peker på dem for oss?
Spesielt her i Norge har vi en kultur for at andre ikke skal blande seg inn i ens eget private liv. Og ingen kristne ønsker vel å bli oppfattet som «dyneløftere»? Vi trenger en reformasjon for hvordan en ser på kritikk. Bibelen taler ikke om at kristne ikke må si ifra når andre kristne synder. Den sier akkurat det motsatte:
«Brødre! Om også et menneske skulle bli overrumplet av en eller annen synd, da hjelp ham til rette, dere åndelige, med ydmyk ånd. Men ta deg i vare, så ikke du også blir fristet.» (Gal 6:1)
Selvfølgelig finnes det kristne som liker å kritisere fordi de vil ha noe å ta andre for. Selvfølgelig kan det ligge feil motivasjon bak kritikk. Men dette skulle aldri være en unnskyldning for å ikke være åpen for kritikk.
Hva gjør du når du blir kritisert?
La oss nå se på hva som er den rette reaksjonen når du blir kritisert.
1. Takk for at noen andre tydeligvis bryr seg om deg slik at de sier fra. Selv om kritikken kan bomme og selv om det kan ligge feil motivasjon bak, kan Gud bruke dette til å forme deg.
2. Finn ut om kritikken er berettiget. Vær åpen for at du kanskje kan ha tatt feil, at du kan ha syndet osv. Her bør du i mange tilfeller bruke mye tid, og ikke være for kjapp til å konkludere. Gransk ditt eget liv eller dine meninger grundig ut fra hva Bibelen sier. Stemmer ditt liv og dine meninger med Guds Ord? Det kan også være nyttig å spørre andre gudfryktige som virkelig kjenner deg hva de ærlig tenker.
En del blir sinte eller irriterte i møte med kritikk. Da blinder lett følelsene slik at en ikke tenker klart. Dersom følelsene tar overhånd bør du vente med å respondere til du virkelig har fått roet deg og tenkt åpent gjennom saken. En god regel kan være å uansett vente en stund med å respondere (dersom det er skriftlig) fordi vi lett ikke oppdager når vi selv blir sinte.
3. Dersom kritikken stemte, så takk den som har kritisert deg og gi ham eller henne rett, og omvend deg slik at du forandrer på hva du tidligere har gjort. Dersom det er noen som du har syndet mot, så be om tilgivelse.
Det er vel ingen av oss som liker å høre om egne feil. Men kampen står om du selv er villig til å innrømme dem. Dette kan være en hard kamp. Så lenge du innerst inne vet at du har syndet vil det bare være bedre for deg jo hurtigere du omvender deg. Jesus sier at dersom det er en konflikt mellom deg og en annen skal du med en gang gå for å løse konflikten, og ikke vente (Matt 5:23-25).
4. Dersom du virkelig har vurdert kritikken grundig og likevel kommer frem til at du ikke har gjort noe galt eller at det du har sagt ikke har vært feil, så begrunn på en ydmyk måte hvorfor du gjør eller tenker som du gjør.
Den som har kritisert deg kan da tenke at du bare ikke vil innrømme dine egne feil, så derfor er det viktig å kommunisere at du er takknemlig for at personen sier ifra, og tydelig begrunne hvorfor du likevel er uenig. Det kan også være lurt å si at du ønsker at du også ønsker å få høre det neste gang han eller hun mener at noe i ditt liv er kritikkverdig.
Hva om…?
Hvordan hadde kristen-Norge sett ut dersom vi hadde lært oss å ta imot kritikk på en bibelsk måte? Veldig annerledes. Da hadde de fleste konflikter vært løst og kristne hadde også levd mye mer hellige liv.
Vi lever selvfølgelig i en fallen verden og har selv kjødet i oss. Dermed vil det alltid være situasjoner der kristne responderer feil på kritikk. En blir sint. En blir irritert. Og en responderer ubibelsk.
Men det er håp! Hvorfor trenger vi kristne å fortsette i samme spor? Fordi vi har Guds Ånd i oss kan vi forandre oss. Vårt potensial til å vokse på dette området er, som på så mange andre områder, enormt!
Vi trenger alle å tenke over følgende spørsmål:
- Er du åpen for å høre på kritikk fra andre eller går du heller i forsvarsposisjon?
- I hvilke relasjoner eller på hvilke områder i livet kan du trenge at andre peker på synd? Hva har du så tenkt å gjøre med det?