Hans Nielsen Hauge

25. juli, 2015 av

Her vil jeg hovedsaklig dele noen ord og opplevelser fra en mann som forandret Norge.

Hvis du ikke kjenner noe særlig til Hans Nielsen Hauge (1771-1824) så vil jeg oppfordre deg til å lese mer om og av ham. Begynn gjerne med sitatene nedenfor, om du ikke gidder lese alle, så kan du lese noen og få et inntrykk av hvem Hauge var.

Vi og vårt land står i takknemlighetsgjeld til bondesønnen fra Fredrikstad. Store norske leksikon oppsummerer hans virke slik:

«Hans Nielsen Hauges betydning for norsk kirkeliv kan neppe overvurderes. Han ble et redskap for den største religiøse folkevekkelse som vårt land noen gang har opplevd. Ved hans død var de fleste strøk av landet berørt av vekkelsen, og det fantes tilhengere i de fleste bygder og byer.»

Sitatene og sidetallene nedenfor er hentet fra en lettlest og god bok: «Hovedverker av den kristne litteratur. Bind II: Hans Nielsen Hauge og haugianerne».

På usikker grunn

Nær-døden-opplevelse

«Enda en gang var jeg i livsfare på elven. Dødens angst tok meg. Det var som en kniv skar meg gjennom sjelen, og dette varte ved noen dager etterpå. Som det verdens menneske jeg var, kunne jeg be til Gud når faren truet, og takke ham når den var forbi, men jeg hadde likevel min skatt i denne verden. Jeg søkte på mange måter å skaffe meg jordisk gods, for jeg la merke til at de som hadde meget av det, ble aktet her i verden. Mange roste meg også for min omtanke, og lysten til verdslig vinning ble større. Jeg tvilte likevel på om det var Herren behagelig.» (s. 25)

Hauge var i sin oppvekst usikker på om han var frelst eller ikke, og flere nær-døden-opplevelser førte til at han gjorde alvor av sin tro.

Fylt av Ånden

En gang Hauge er ute å arbeider opplever han en veldig spesiell hendelse. Etter at han hadde sunget andre verset av salmen «Jesus din søte forening å smake» så fikk Hauge smake denne forening!

«At min sjel følte noe overnaturlig, guddommelig og salig, at det var en herlighet som ingen tunge kan utsi, det minnes jeg den dag i dag … og det er likevel nå gått 20 år siden Guds kjærlighet besøkte meg slik over all måte. …» (s. 107)

Videre sier han at frukten av dette var:

«… inderlig brennende kjærlighet til Gud og min neste, et ganske forandret sinn, en sorg over alle synder, et begjær etter at menneskene skulle bli delaktige med meg i samme nåde, en sterk lyst etter å lese i den hellige skrift … Det var likesom jeg så verden ligge nedsunket i det onde, og dette sørget jeg meget over og ba Gud utsette med straffen, så noen kunne omvende seg.»

Bare en kort kommentar: Hvis datidens Norge var nedsenket i det onde hva med nåtidens Norge?

«Jeg ville nå gjerne tjene Gud og ba ham åpenbare meg hva jeg skulle gjøre. Det gjenlød i mitt indre: Du skal bekjenne mitt navn for menneskene, formane dem til å omvende seg og søke meg mens jeg finnes og kalle på meg når jeg er nær og rører ved deres hjerter, for at de kan omvende seg fra mørket til lyset.» (s. 107-108)

Ord med kraft

«Jeg synes det var underlig at folk gråt når jeg, hjerteglad som jeg var, talte til dem og de begynte å ønske at de måtte bli som jeg, for jeg syntes at jeg var så enfoldig i min tale. Men så fant jeg ut at det måtte være en Guds kraft i det ord som ble preket dårlig.» (s. 112)

Glede i Herren

«Undertiden har jeg opplevet en så ubeskrivelig glede at jeg ikke vet hvordan jeg rett skal få lovprist den aller høyestes navn.» (s. 28)

Sann kristendom

Død tro

«Men apostelen Jakob sier at tro uten gjerninger er død, og Jesus sier i Joh. 8: ‘Var dere Abrahams barn, gjorde dere Abrahams gjerninger.'» (s. 34)

Frelst av nåde, eller forvrengt nåde?

Hauge snakker om noen som gir han motstand, blant dem var følgende:

«Andre var lik hine skriftlærde og forsøkte dels å overtale meg, dels å forvende sannheten, og de kom frem med flere vranglærdommer. Den alminnelige talemåte var at man ble frelst av nåde, ikke av gode gjerninger, og de stolte på Jesu forsoning osv. Men midt i deres døde tro hersket likevel lastene over dem, og de stred ikke imot synden.» (s. 116)

Prestenes hykleri

«I sine prekener taler de meget om hvordan man skal bli lykkelig i det timelige, men folk får den forståelse at man kan sove seg inn i himmerik.» (s. 32)

Har du dårlig råd?

«Dersom det kommer fattigfolk, har man lite å gi bort, men er det spørsmål om dans, spill, komedier, prektige klær, fråtseri og drukkenskap, har man god råd.» (s. 33)

Uvanlig omvendelseskall

«Hva vil følgen bli av dette? Jo, når Gud ser at ondskapen blir så stor og dydene så få og ingen har lyst til Gud og hans vilje, da kan han heller ikke tåle det lenger, men må slå til med ildebrann, hunger, pest, krig osv.» (s. 33-34)

«Jeg vitner for enhver at Gud vil komme med sitt straffens sverd og ødelegge, dersom dere ikke omvender dere av ganske hjerte.» (s. 38)

Dette er uvanlige omvendelseskall, uvanlige i vår tid, men ikke i Guds ord (Luk. 3:7-9; 13:1-5; 21:23f).

Sannhetssøken

«Om helligdagene var det min lyst å lese og betrakte Guds ord for å se og tenke over hva hans vilje er, og dette ble da også mer og mer klart for meg. Jeg la også mine tanker frem for andre, og da var det enkelte som sa imot. Dette tok til. Ble jeg motsagt, gransket jeg nøyere i den hellige skrift for å se om jeg hadde rett eller ikke. Hadde jeg det, skrev jeg til mine motstandere og la sannheten enda sterkere frem for dem.» (s. 28)

Himmel og helvete

«Da jeg ble eldre (11-12 år*) og lærte å lese, gikk jeg og grunnet meget på himmerikes og helvetes tilstand.» (s. 23 *mitt tillegg)

Motstand

Kamp mot synd

«Ennå vil egenkjærlighet og æresyke snike seg frem hos meg, og da unndrar den gode ånd seg, og Satan eller den onde ånd skyter så mange onde tankers giftige piler i meg at jeg må si med David: Mine synder henger ved meg, og din hånd hviler tungt på meg, så vet jeg ikke hva jeg skal gjøre. Jeg prøver å lese det hellige Fadervår eller andre bønner og sukker til Gud at jeg må bli de onde lyster kvitt. Men det holder ved, og undertiden kan det hende at de onde tanker får overhånd, så jeg faller. Det er helst hovmodstanker. Når jeg da ved Guds ånds overbevisning får se at jeg er så syndfull og dertil kommer ihu at jeg jo også gjør mange synder som jeg ikke vet om, ja da må jeg si med Paulus: Det gode som jeg vil, det gjør jeg ikke, men det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg; jeg elendige menneske, hvem skal fri meg fra dette dødens legeme? Når jeg således får se min elendighet og sørger over den, kommer Ånden min skrøpelighet til hjelp. Jeg ber om forlatelse for min herre og frelsers Jesu Kristi skyld og blir trøstet ved troen på ham. Så kan jeg atter si med Paulus: Jeg formår alt i Kristus, som gjør meg sterk!» (s. 29)

«… Da våknet også adskillelige onde lyster og fristelser. En hel natt lå jeg og stred i bønn til Gud og ba om at jeg måtte befries fra alle onde begjær. …» (s. 113)

Hauge til spott og spe

«Jeg ba også disse mennesker lese og betrakte Guds ord, men mine formaninger ble for det meste til spott. Til slutt fikk de så meget i mot meg at de begynte å lyve på meg og baktale meg. …» (s. 27)

«Når jeg prøver å formane mine medmennesker, er det noen som spotter meg og sier at de har prestene til å undervise seg og at de har kjennskap til Guds ord. Andre baktaler meg og kaller meg fariseer eller gal. …» (s. 30)

Hauge blir satt i fengsel

«Som jeg en dag sto på papirfabrikken og så på arbeidet, kom lensmannen for Eikers prestegjeld og hilste på meg fra fogden, at han ville tale med meg. … om aftenen den 24. oktober 1804 befalte fogden at jeg skulle legges i jernlenker … Om natten sov jeg så søtt og rolig som jeg neppe hadde gjort det på et helt år … [fordi] jeg ut fra de redeligste hensikter av all makt hadde arbeidet for å hindre det onde i mitt fedreland.» (s.69)

«Det verste under fengselsoppholdet var at tiden gikk så langsomt … Etter et års forløp, i hvilket tidsrom jeg bare tre ganger var ute i frisk luft … ble jeg syk.» (s. 72)