En nærmere titt på en typisk feiloppfatning
Jeg var en gang på et kristent sommerstevne der en av deltakerne sa, «Å, her er det så godt å være. Her slipper vi å høre om alt vi skal gjøre og får heller høre om alt som er gjort!»
Dersom kvinnens referanse til «alt vi skal gjøre» handlet om en forkynnelse som bar preg av menneskebud, så er hennes kommentar veldig forståelig. Dersom «alt vi skal gjøre» derimot handlet om alt Gud ønsker at vi skal gjøre, så kan hennes ord være et resultat av en ubibelsk tankegang.
Når det kommer til hvile i kristenlivet lever mange kristne med en feil forståelse der man skiller mellom to ting som egentlig henger veldig sammen.
På den ene siden har vi evangeliet, som gir oss hvile. Her er det godt å være, og det er her vi som kristne skal få være. På den andre siden er helliggjørelsen med sitt strev og harde formaninger som det er slitsomt å høre fordi vi aldri klarer å leve etter dem.
Her er det ikke godt å være, så disse formaningene til gode gjerninger skal bare føre oss tilbake til evangeliet der vi får hvile. Vi vil jo tross alt ikke være som Marta som gjorde seg strev med mange ting! Nei, vi må jo heller være som Maria som hvilte ved Jesu føtter.
Slik tenker mange i dag. Dermed har man en kritisk tankegang til det som heter bud, formaninger og gode gjerninger. Dersom forkynnelsen handler for mye om dette, så ender man bare opp i egenrettferdighet og selvstrev, tenker man.
Hva sier Gud om hvile?
Men stemmer denne tankegangen med Bibelens eget ord? Lytt til hva Gud sier i Jeremia 6:16:
«Så sa Herren: Stå på veiene og se til. Spør etter de gamle stier. Spør hvor veien går til det gode, og vandre på den! Så skal dere finne hvile for deres sjeler. Men de sa: Vi vil ikke vandre på den.»
Hvordan var det meningen at en skulle finne hvile for sin sjel? Ved å finne ut hva som var det gode, og gjøre etter det. Her sier altså Gud at det som gir hvile for vår sjel er å vandre på «veien til det gode». Hva er dette gode? Ikke noe annet enn Guds egen lov, som av Paulus blir beskrevet som hellig, rettferdig og god (Rom 7:12).
Her er det viktig at vi holder tungen rett i munnen. Noen vil kanskje her lure på om dette er lovisk. Legg merke til at jeg her skriver til kristne. Ikke-kristne trenger først å få hvile for sin sjel i den forstand at de blir frelst ved å bekjenne at Jesus er Herre og tro at Gud oppreiste ham fra de døde (Rom 10:9).
Kristne kan også oppleve hvile ved at de tror på Guds løfter og trøster seg med hva Gud allerede har gjort. Dersom man kjenner på en dårlig samvittighet kan man trøste seg med Guds løfter.
Samtidig er det hvile i å leve etter Guds lov. Man kan altså veldig gjerne snakke om en hvile i evangeliet, men man kan ikke snakke om at det å leve etter budene ikke gir hvile for en kristen. For det er nettopp det Gud i Jeremia 6:16 sier er hvile.
Jesaja 28:12-13 snakker også om hvile, og knytter også denne hvilen til Guds bud.
«Det var han som sa til dem: Dette er ro, unn den utmattede ro, og dette er hvile. Men de ville ikke høre. Så skal da Herrens ord bli dem bud på bud, bud på bud, regel på regel, regel på regel, litt her, litt der, så de skal gå og falle baklengs og bli knust og bundet og fanget.»
Vi skal streve i vår helliggjørelse fordi vi har et kjød som står Guds bud imot. Men aldri i Bibelen blir Guds bud i seg selv beskrevet som «strev» eller som «tunge» for kristne. Tvert imot:
«For dette er kjærligheten til Gud at vi holder fast på hans bud. Og hans bud er ikke tunge.» (1. Joh 5:3)
Hvordan ser du på Guds bud? Tenker du at de er en tung byrde? Vi kan alle kjenne på en uvilje mot å gjøre Guds vilje. Men husk at selv om jeg og deg kan kjenne på dette, så betyr ikke det at Guds bud er en tung byrde.
“…lykkelig er den som holder loven.” (Ordspråkene 29:18)