Det kan koste å stå på sannheten – også blant sine egne
For ikke lenge siden fikk Steinar Malmin, daværende ungdomsleder på Nærbø bedehus i regi av Norsk Luthersk Misjonssamband, Indremisjonen og Normisjon, sparken og blir nektet å delta på ungdomsmøtene i oppsigelsestiden.
Jeg kjenner ikke dybdene i denne saken, men ettersom jeg har forstått var hovedgrunnen til oppsigelsen at han på sosiale medier uttrykte at abort er drap og homofilt samliv er synd.
På grunn av at organisasjonene samarbeider med Den Norske Kirke (DNK), kunne han ikke være så tydelig i disse spørsmålene. DNK ønsket å bryte samarbeidet dersom Malmin ikke trakk tilbake det han hadde skrevet.
Intoleranse i møte med sannheten?
Hvordan er det ellers i vårt land når det gjelder slike spørsmål som Bibelen taler klart om? Hvordan forholder vi oss til det? Tar vi kun til oss noen favorittvers og utelater store deler av Bibelen? Mange av de som gjerne regner seg selv for å være “tolerante” er paradoksalt nok intolerante i møte med andre mennesker som fremholder en sannhet.
Jeg skriver ikke dette fordi jeg liker å være kritisk eller diskutere kontroversielle temaer, men fordi det er så viktig å se på hva Bibelen sier om dette slik at vi lever i Guds vilje.
Behage mennesker eller behage Gud?
Det ser dessverre ut til at mange kristenledere i dag jobber utifra en tanke om at en kun skal formidle det positive budskapet i Guds ord, og velger dermed bevisst å la være å snakke om synd, fortapelse, dom og omvendelse.
Denne filosofien kan være godt ment. En ønsker å nå mennesker med Guds kjærlighet, nåde og tilgivelse, og gjør alt en kan for at ingen skal bli støtt og trekke seg unna menigheten.
Men det er samtidig svært alvorlig dersom man går på kompromiss med Guds ord i forsøket på å formidle nettopp dette ordet. Hvis hovedoppgaven blir å behage mennesker og dermed unnlate å forkynne hele Guds råd, så er vi ikke Kristi tjenere. Paulus sier:
«Derfor vitner jeg for dere på denne dag at jeg er ren for alles blod. For jeg har ikke holdt noe tilbake, men jeg har forkynt dere hele Guds råd.» (Apg 20:26-27)
I Galaterne 1:10 sier han:
«Søker jeg nå å bli anerkjent av mennesker – eller av Gud? Eller søker jeg å gjøre mennesker til lags? Dersom jeg ennå søkte å være mennesker til lags, da var jeg ikke Kristi tjener».
Enkelte mener at man ikke skal forkynne om synd og det som kan oppfattes som negativt fra talerstolen, men heller ta det én til én når tilhørerne er blitt mer modne og mer klar for å høre om det. Vi finner ingen slike unnskyldninger i Bibelen. Paulus roste seg derimot av at han hadde forkynt alt i Guds Ord til alle.
Poenget mitt er naturligvis ikke at vi alltid skal snakke om det som er mer kontroversielt og som blir oppfattet som negativt. Nei, vi trenger en bibelsk balanse der vi både snakker om Guds kjærlighet og Guds vrede. Både om himmel og om helvete. Og motivasjonen må alltid være kjærligheten til Gud og medmennesker.
Hva er suksess?
Suksess er ikke å trekke flest mulig mennesker, men å behage Gud. Å behage Gud innebærer å være tro mot det Gud har sagt i sitt Ord, selv om det kan være til anstøt for mennesker. Det finnes kristenledere i dag som oppriktig tror at de har oppnådd stor suksess dersom de trekker mange på møtene sine.
Dersom denne tanken hadde vært riktig, så hadde også Jesus tidvis vært lite suksessfull. For Jesus snakket så hardt at folk vendte seg bort:
«Mange av disiplene hans som hørte dette, sa da: Dette er harde ord! Hvem kan høre dem? (…) Etter dette trakk mange av disiplene hans seg tilbake og gikk ikke lenger omkring med ham.» (Johannes 6:60, 66). Jesus forkynte altså så hardt at folk forlot ham fordi de ikke tålte å høre det.
Da folk vendte seg bort fra Jesus på grunn av det de kalte «harde ord» svarte ikke Jesus med å bare være mild. Nei, han sa derimot: «Tar dere anstøt av dette? Hva så når dere får se Menneskesønnen stige opp dit hvor han var før?» (Joh 6:61-62). Jesus kritiserer altså de som syntes han talte harde ord; han tilpasset seg ikke for å bli akseptert.
Hva skal vi forkynne?
Mange kristne er i prinsippet enig i hva som er synd mot Gud, men de mener at vi ikke må snakke om det. I alle fall ikke for tydelig. Og bare til spesielt modne kristne som tåler å høre det. De vil altså unnskylde seg med at de er uenig i «metodene», selv om de er enige i sannheten.
Dette var også tilfellet da Steinar Malmin ble oppsagt. Styret var ikke uenig i at abort og det å leve i homofilt samliv var synd, men denne sannheten burde holdes mer skjult. Metoden med å unngå å forkynne alt i Guds Ord fordi det kan vekke anstøt er i seg selv akkurat motsatt av det Jesus gjorde (Joh 6:60, 66).
Paulus fulgte Jesus sin måte å forkynne på:
«Vi har sagt oss løs fra alle skammelige snikveier og farer ikke fram med list. Heller ikke forfalsker vi Guds ord, men ved å legge sannheten åpent fram, anbefaler vi oss for Guds åsyn til alle menneskers samvittighet.» (2. Kor 4:2)
Paulus la sannheten fram for alle menneskers samvittighet. Da kunne noen mennesker kjenne at det stakk i hjertene deres, slik som på pinsedag da Peter forkynte (Apg 2:37).
Dersom man unngår å forkynne deler av Guds Ord fordi det kan vekke anstøt, kan man unngå å forkynne akkurat det som mennesker trenger å høre for å bli frelst. Å leve i synd er naturligvis ikke riktig og Bibelen er klar på hvilke synder det gjelder. Skal vi legge lokk på dette, pakke det inn og si at det ikke er sant i 2015?
Man kan gi inntrykk av at man er kjærlig ved å unngå å snakke om vanskelige temaer, men det rette ordet er derimot at man er feig. For hvordan kan det være kjærlig å nekte å snakke om noe mennesker trenger å vite for å bli frelst? Er det kjærlig å la være å rope til en person at han er på vei mot et stup?
Veien videre
Dersom man kan bli oppsagt fordi man har forkynt sannheten, bør man spørre seg hva som kan skje med andre ansatte i disse organisasjonene. Kan også disse risikere å miste jobben om de er tydelige på hva Guds Ord sier i kontroversielle spørsmål?
I saken som er nevnt over trenger organisasjonene å komme på banen. Disse har et ansvar for hva som skjer på lokalt nivå. Det finnes alltid to sider av en sak, men hvis et lokalt styre sparker en ansatt på grunnlag av at han har forkynt sannheten, bør ikke det da få konsekvenser?