Brev fra grisebingen

Brev fra grisebingen

12. november, 2015 av

De sa det var her vi hørte hjemme.

I grisebingen.

De hadde noen gode poenger også: Menn kan ikke styre seg. Trofasthet er ikke naturlig for dere. Å stirre er naturlig for menn. Dere kan ikke noe for det. Det er tydelig for alle å se at menn er griser.

Grisebingen er ikke en fysisk innretning. Den består av ord, tanker og holdninger. Den er det stedet i tankene dine der du plasserer meg og mine medbrødre basert på forestillingen om at vi er ensporede, sexfikserte villmenn med minimal impulskontroll.

Noen trives godt i grisebingen. Livet er lett her. Det er få krav som stilles til oss, nok av gjørme å rulle seg i, og vi får så mye mat vi kan spise. Grisemat riktignok, men for de som har appetitt for den slags har vi ufiltrert bredbåndsoppkobling til et uendelig utvalg av bilder og videoer som viser eksotiske måter å misbruke og utnytte kvinner på.

Men noen av oss føler oss ikke hjemme her. Vi har mistet appetitten på maten som serveres her, og begynner å lure på om kanskje menn også er ment å være mennesker.

Jeg har hatt god tid, her i grisebingen, til å tenke over hvordan vi kom i denne situasjonen.

Dårlige unnskyldningner

Jeg forestiller meg at det begynte med en dårlig unnskyldning. “Du forstår ikke. Det er mye vanskeligere for menn å være trofaste”. Det er en unnskyldning som er opplagt nok til at mange har tenkt på den uavhengig av hverandre. Fireåringen min bruker samme taktikk når jeg ber henne om å rydde opp lekene sine. “Det er vanskelig for små jenter” sier hun, og mener med det at en 31 år gammel mann umulig kan forstå hvilken utfordring dette egentlig er for henne.

Men hvorfor var det noen som kjøpte den?

Jeg skjønner hvorfor det slo an blant menn. Grisebingen lokker med mange løfter. Lave forventninger, nok av gjørme og ubegrenset mat, husker du.

Men hva med kvinnene? Er vi virkelig så overbevisende? Eller hadde de sine egne motivasjoner?

Det syndfrie kjønn

Kanskje er det noe forlokkende med tanken om at de av natur er helligere enn menn?

Det gir en viss makt. En viss frihet til å umyndiggjøre menn, ihvertfall når sex er inne i bildet. Og når jeg ser rundt meg i grisebingen har jeg vanskelig for å argumentere med at det er uberettiget. Grisebingen har gjort noe med oss.

I tillegg er det naturligvis mye enklere for kvinner å forholde seg til menns synder, enn sine egne.

Er det slik at kvinner er mindre sårbare for seksuell synd enn menn? Det er en mulig forklaring, men en alternativ forklaring er at kvinner ikke vanligvis blir konfrontert med sine synder. De blir heller opplært i hvordan de kan hindre menn i å synde.

Ingen sier til en kvinne at antrekket hun har på seg bærer preg av et syndig ønske om bekreftelse i form av seksuell oppmerksomhet fra menn hun ikke er gift med. Vi antar at klesvalget ble gjort i naiv uskyld, og formaner henne med at menn er griser, så hun må dekke seg til mer, sånn at de ikke skal bli fristet til å synde.

Bevis

En tredje faktor som bidrar til at grisebingen har fått fotfeste i vår kollektive bevissthet er at det finnes bevis på at menn er griser. Og da mener jeg ikke bare oppdiktede statistikker om at menn tenker på sex hvert syvende sekund.

For eksempel er det jo slik at menn er slik skapt at de ofte tar initiativ til sex mens kvinner gjerne tar en mer passiv rolle.

Det mangler ikke på skandaler med kjente menn som har vært utro heller. Til og med berømte pastorer. I denne sammenhengen legges det liten vekt på at det også var en kvinne involvert i det utenomekteskapelige forholdet.

Men det viktigste beviset for at menn er griser finner vi naturligvis i selve grisebingen. Det viser seg nemlig at lave forventninger og ubegrenset tilgang til grisemat har hatt negativ innvirkning på oss. Mange av oss har blitt komfortable i rollen vi har blitt tildelt. Grisebingen har blitt selvoppfyllende. Den har blitt sin egen grunn til å eksistere.

Er det håp?

Og nettopp derfor er det kanskje ikke klokt å mane til å avskaffe grisebingen og legge fra oss fordommene som den består av. For mange av dem er sanne.

Det er for mange menn som har blitt komfortable der.

Men noen av oss føler oss ikke hjemme blant grisene. Vi føler ikke noen trang til å rulle i gjørme. Og om vi spiser grisemat blir vi dårlige.

Med dette brevet vil vi invitere de av grisebingens innbyggere som har det på samme vis til å bli med oss ut.

Rømmingsplanen er ganske enkel. Vi holder oss unna gjørma og grisematen. Vi stiller krav til oss selv og til hverandre. Vi oppfører oss ikke lengre som griser.

Det er ikke et fysisk sted vi rømmer fra. Det er en stereotype. Vi kan bare rive den ned dersom vi samtidig bygger den opp gjennom handlingene våre.

Vi kan avskaffe stereotypen i våre egne tanker og handlinger. Vi kan legge fra oss de dårlige unnskyldningene, og den tolerante holdningen til synd. Kanskje vil andre legge merke til det, og følge etter. Kanskje ikke.

Det er en som helt sikkert vil legge merke til det. Og han er den eneste som betyr noe.

For dette er Guds vilje, deres helliggjørelse: Hold dere borte fra hor. Hver av dere må vite å vinne sin egen ektefelle i hellighet og ære, ikke i lidenskapelig begjær slik som hedningene, de som ikke kjenner Gud. Ingen må bedra eller utnytte sin bror i det han har med ham å gjøre. For Herren er hevner over alt slikt. Dette har vi også før sagt dere og vitnet for dere. For Gud kalte oss ikke til urenhet, men til helliggjørelse. Derfor, den som forakter dette, han forakter ikke et menneske, men Gud, som gir sin Hellige Ånd i dere. (1.Tess 4:3-8)