«En frelser er født» av Ludvig Hope

25. desember, 2015 av

Dette er en oppmuntrende og evangelisk andakt av Ludvig Hope (1871-1953), tatt fra boken «Mot Målet» fra 1924 (Lunde forlag).

En frelser er født

Tekst: Luk. 2, 1-14

«Se, jeg forkynner dere en stor glede, en glede for hele folket: I dag er det født dere en frelser i Davids by; han er Messias, Herren.» Luk. 2:10f

Det er noe underlig og dragende ved julen. Ingen høytid i året har så sterkt tak på oss som julehelgen. Årsakene til dette er visst mange, og ikke alle er gode. Men skal tro om ikke den dypeste grunn er god.

 

Mer eller mindre må vi alle se og erkjenne at det står ikke rett til med oss. I barmen bærer vi en mann som anklager oss for synd og truer oss med dom og straff.

 

Ned gjennom tiden har mennesket søkt på mange måter å få denne brysomme mann til å tie. Men det har aldri lykkes. Livet har alltid stadfestet at han talte sant.

 

Gang på gang har det stått frem menn – ofte av de beste som slekten har fostret – og ropt ut at nå skulle den dømmende røst i barmen bli brakt til taushet, for nå var slekten på god vei til å få bukt med det onde. Og folkeskarene har samlet seg om dem i stigende lengsel og håpet på lysere tider.

 

Vi som ikke lenger er unge, husker nok hvor mange det var som en tid satte sin lit til den europeiske kultur. Nå var vi kommet så langt i kunnskap, i dannelse og moral at krig var utenkelig, sa de. Nå hadde folk lært å styre både seg selv og andre. Nå holdt ætten på å stige over dørstokken til paradiset. Nå var det bare å få litt mer kunnskap om hvordan folk skulle leve, så var vi berget for all fremtid.

Synden var bare en sykdom, som en smått om senn kunne fri seg for, ved vilje, anstrengelse og økt kunnskap og dannelse.

Det trodde mange —

Og så en dag lå denne fagre drømmen knust som et fint glass under en jernhæl. Det stolte byggverk var bortblåst som et strå i stormen.

 

Nå ser alle som vil se, at den høypriste kultur var bare et skall, en tynn fernis utenpå den gamle, onde menneskenatur, som atter har vist seg å være likeså rå og vill som noen gang tidligere.

 

Men likevel vil slekten ennå prøve å berge seg selv. Mange – og det av de største og beste – tviler nok på at det vil lykkes, men de kjenner ingen annen frelser. Og så slår de atter inn på den gamle, håpløse vei. Slekten ligger nå som en såret og blødende mann og stirrer ut i det endeløse rom etter hjelp. Tårer, blod, sult, frost og sjelesmerte hvor en vender seg. Det bruser og roper: vi må ut fra dette, ut til fred og lykke! Og så renner slekten hodet mot fjellveggen – som så ofte før. Og dette vil vare ved til de ikke orker mere, fordi de leter etter utvei der hvor ingen utvei er.

 

Men den dømmende mann inne i barmen, han tier ikke. Han taler, han roper. Og mennesket må høre, mere eller mindre.

 

Skal tro om det ikke er dette som gjør at julen drar oss så sterkt? Vi må erkjenne at det står galt til, vi trengte kanskje litt hjelp. Ja, kanskje vi trengte meget hjelp? En frelser?

Og nettopp det er det julen minner oss om.

 

Frelseren er kommet. Jesus Kristus.

Han kjenner oss. Han vet at vi kan ikke berge oss selv. Og så har han tatt på seg å berge oss, om han får lov.

Han steg ned til oss. Han lot seg føde som menneske og gikk inn under våre kår.
Og fra første stund han åndet her på denne syndefulle jord lot han himmelhærene synge ut disse fagre, jubelfyldte ord:

En frelser er født!

Tenk om alle mennesker virkelig hørte dette! Tenk om de trodde det og vendte seg til Kristus!

Tenk om slekten ga opp strevet med å frelse seg selv og søkte frelse hos Kristus. Da ville gåten være løst med en gang. Men dette kan de stolte, selvgode mennesker så vanskelig forstå, [og de] vil heller ikke. Så må de enda en gang prøve sin egen vei.

 

Men tilsist vil alt smuldre bort, alt håp om redning ved menneskemakt vil være ute. Først da vil ætten bøye sin stolte nakke for frelseren.

 

Det er min faste tro at det finnes ingen hjelp for oss utenom Kristus. Men det er også min tro at engang skal hvert kne bøye seg og alle tunger sanne at han er Herren. Måtte ingen av oss være blandt dem som må erkjenne det ved porten til pinens sted.

Den som kunne hjelpe folk til å se dette! Den som kunde åpne ørene, øynene og hjerter for at frelseren er født!

At tid etter tid skal rulle bort, at slekten skal lide og lengte uten å finne frelseren, det er en sår tanke og en tung

byrde for alle som har erfart at Kristus kan hielpe.

Vår nød er stor,

i dødens natt vi bor.

Men brodden i nøden er at slekten ikke vil erkjenne at den er hjelpeløs.

 

Du som leser dette, du som år etter år har hørt ordet om frelseren, du som satt på fanget til far og mor og lærte å synge om ham som kom til jord, er du frelst?

Har du i ham funnet veien ut fra den vanmakt og dom som ligger over livet? Vet du hva det vil si at en frelser er født? Om du ikke vet det, så vil jeg be deg så godt jeg kan, at du nå idag tar imot frelseren. La ikke flere år av ditt liv gå uten at du finner ham som ga seg selv for oss, så vi skulle bli frelste. Du kan nok synes at det går an å leve borte fra ham. Men der kommer en dag da du skal dø, en dag da du skal gjøre regnskap for ditt liv for den hellige Gud. Da vil du ikke greie deg uten frelseren. Han som ble lagt «i krybbeseng» må stå ved vår side, om det da skal gå oss godt.

 

Kanskje nettopp denne juledag er den avgiørende dag for deg? Om du nå ga deg til ham, så ville du alle dine levedager minnes denne dagen som den fagreste i ditt liv.

 

Selv var jeg engang en vill tankeløs ungdom, uten fred og uten kraft til å vinne over en eneste synd i mitt liv. Så kom den store dag da jeg ga mitt liv til ham som i Guds ord har lovet å frelse meg. Nå er jeg ikke lenger ung, men i alle disse år har han vært min frelser – det kan jeg ikke nekte. Han har aldri vendt meg ryggen, men hjulpet meg i all min vanmakt og nød. Fikk jeg sår i striden, så legte han dem. Gikk jeg med tunge, tvilende tanker, så kom han med lys. Alt godt som finnes i mitt liv, har jeg fått av ham.

 

Til denne frelse, som jeg selv har lært å kjenne, ber jeg deg nå. Jeg kan ikke tvinge deg, vil heller ikke; men jeg kan be deg om å komme. Ikke engang Gud kan tvinge deg.

Men finner du ham,

da finner du alt

hva hjertet kan evig begjære,

da reiner seg fluks hvert håp som falt

og blekner så aldri mere

Hvis jeg har lært å kjenne mennesket rett, så er det nok mange som gjerne vil bli frelste, men de kan ikke finne frem til frelsen. De lengter etter fred, de ber Gud om å finne fred, de ga ifra seg hva det skulle være for å få fred, men kom – mer ikke lenger. Er der ingen utvei?

 

Jo, her er en utvei, bare du kunne få øye på den. Hvis du nå ville vende ditt syn en ørliten stund bort fra deg selv og til frelseren, så var du berget. Men du går bare og grubler over deg selv, og så finner du aldri annet enn det som er galt. Så prøver du å rette på ditt forvendte hjerte, men det mislykkes, og så gir du opp.

 

Du, hør nå på meg en liten stund! I ditt hjerte skal du lete etter grunnen til at du trenger en frelser. Når du så har funnet ut at du ikke kan hjelpe deg selv, så skal du vende deg til frelseren. Du skal ikke lete i ditt hjerte etter frelse. Du skal legge hele ditt liv på ham, så tar han din skyld og du får igjen hans fortjeneste.

 

Dette skal du tro. Du skal i åndelig mening ta ham på dine armer som gamle Simon gjorde [Luk. 2:28]. Da er du frelst. Ikke fordi du er god, men fordi han er det.

Dette er veien til frelseren.

Meg til frelse jeg intet vet

uten dig Guds lam.

Nøken i din rettferdighet

Skjules all min skam.

 

Hvordan det føles og hvordan det går,

barn skal du ennå få være,
og om du synder og anklaget står,

slipper du selv for deg svare;

også i livets mørkeste stund

gjelder deroppe ‘nådens forbund’ –

hvordan det føles og hvordan det går,

barn skal du ennå få være.

Men også mange av dem som engang fant frem til fred og i salig glede sang julesang, kom pånytt inn i mørke og ufred. Det er så meget som møter også en kristen her i livet. Alt går stundom på tvers. Ditt liv ble ikke til det du tenkte, enten du nå ser på det rent menneskelige eller det kristelige. Hjemmet du bygget og barna Gud gav deg, ble til sorg og klage for deg. Alt det du var og alt det du er ligger over deg som en tung byrde og en mørk sky. Du som var så glad og sang som en lerke, du synger ikke lenger. Du er motløs og tynget av skyld og skam. Fra hjertet strømmer sukk i stedet for sang.

Å ja, det er nok flere enn du som har grunn til å sukke. Vi er mange som bærer på den samme klage, at det gikk ikke som vi ville, og som det også skulle ha gått. Vi er mange som skammer oss fordi vi ikke rakk lenger, til ære for ham som ga oss så meget.

Men derfor har vi hverken rett eller grunn til å gi opp og bære på tvilende tanker. Også for oss er en
frelser født.

Han er ikke bare født for å være vår frelser den første gang vi kom til ham som hjelpeløse arminger. Han er heller ikke frelser bare for dem som har medgang i livet og synes å få alt til å lykkes. Han er vår frelser alltid også for dem som ingenting får til, men som gjennom hele livet må ha hjelp opp igjen og opp igjen. Også denne julehelg er han slik.

 

Denne trøst skal du nå gripe pånytt, akkurat som du første gang grep den og fant fred. Idag skal du atter vende synet bort fra deg selv og til frelseren. Enda en gang skal du legge ditt liv på ham.

 

Hvis du våger dette sprang, så drukner all din sorg og synd i Guds store frelses-hav. Så synger du pånytt om ‘fryd og fred’ så helvete må skjelve ved din julesang å høre.

 

Du motlose, trette kristen, gjør din frelser denne ære. Gi ham denne store julegave, som han fremfor noen annen setter pris på å få. Den at du legger ditt liv på ham og tror at han er nok for deg også nu.

Da holder du iul etter Guds vilje, fordi du tar imot Jesus, din frelser.

Og blandes end min frydesang

med graat og dype sukke,

saa skal dog korsets haarde tvang

mig aldrig munden lukke.

Naar hjertet sitter mest beklemt

da bliver frydens harpe stemt,

at den kan bedre lyde,

saa korset selv, naar Jesus vil,

maa ogsaa hjælpe sjælen til

med salmer at utbryte.