Når kristne begynner å tvile
Mange kristne spør seg selv om vi egentlig kan vite noe sikkert. Det er jo så mange religioner og livssyn i verden i dag – hvordan kan jeg være sikker på at min tro er det korrekte? Og til og med blant kristne finnes det svært mange ulike meninger om forskjellige ting, også av det slaget som ikke er uviktig.
I møte med slike erfaringer kan vi lett bli semi-relativister. Vi fortsetter gjerne å tro på det vi tror på fordi vi ikke vet om noe som gir bedre mening. Men vi fortsetter våre liv med en tvilende holdning og en svak tro.
Dermed mister vi det meste vi har av frimodighet og visshet. Og verden begynner å se en kanskje økende andel tvilende kristne, noe som heller ikke akkurat virker overbevisende på ikke-troende.
Når en sekulær jøde begynner å tvile
På 1900-tallet levde det en østerriksk jøde som het Karl Popper. Han var vitenskapsfilosof. Det betyr at han studerte vitenskapens utvikling, dens premisser og metoder og hvordan vi kan vite ting. Mange var optimistiske til vitenskapen på begynnelsen av 1900-tallet. Gjennom vitenskapen kunne man ved beviser kommer frem til sikker kunnskap. Trodde man.
Karl Popper opplevde derimot å bli skuffet gang på gang. Først ble han en sterk tilhenger av marxismen, en ideologi som påsto å være vitenskapelig. Popper opplevde etter hvert at marxismen ikke gav tilstrekkelige svar og at dens tilkhengere gang på gang forsøkte å tolke hendelser i samfunnet i lys av denne ideologien, noe som mange ganger ikke gav noe mening.
Senere studerte Popper under den kjente psykiateren Alfred Adler. Her opplevde han det samme som i møte med marxismen. Uansett hvor sterke bevis som ble fremlagt mot Adlers teorier, klarte Adler alltid å på en eller annen måte forklare dem i lys av hans egne teorier, selv om det egentlig gav lite mening.
Disse erfaringene var med på å skape en veldig skepsis i Popper. Hvordan kunne man egentlig være sikker på noe? Innenfor vitenskapen lagde man seg teorier, men kunne man egentlig noen gang bli sikker på noen av disse teoriene? Det kunne jo alltid komme frem noe i etterkant som ble tolket som bevis mot eksisterende teorier. Dermed kunne man egentlig aldri være sikker på noe.
I tillegg finnes det også flere vitenskapelige teorier som eksisterer samtidig, i en slags konkurranse. Mange tror i dag at vi står ovenfor en global oppvarming som i stor grad er menneskeskapt. Men det finnes også svært mange vitenskapsmenn som er helt eller delvis uenig i dette. Så hvordan kan vi vite noe sikkert, spesielt vi som ikke har brukt mange år på å studere dette?
Hva Karl Popper kan lære oss
Som en liten digresjon er det interessant å merke seg i historien om Popper at ateister og agnostikere som bruker vitenskapen som et slags bevis mot Gud, har en dårlig sak.
For når mange kommer med argumentet «Ingen har bevist Gud, så da kan jeg heller ikke tro på ham. Jeg tror bare på det som er vitenskapelig bevist», så spørs det om de egentlig kan bevise noe som helst? For det kan jo alltid komme noe i fremtiden som motbeviser det de fra før av regnet som en vantett teori.
Karl Popper lærer oss også at vi alle tolker alt ut fra vårt eget verdensbilde, altså de premissene vi begynner med. For en ateist vil altså helbredelser, Guds skaperverk, Jesu oppstandelse og oppfylte profetier osv. ikke virke overbevisende med mindre han eller hun er villig til å forlate sitt eget verdensbilde. For ut fra en ateists verdensbilde kan alle disse bevisene bortforklares.
Dette faktumet stemmer godt overens med Lukas 16:30-31. Den rike mannen som var i dødsriket sier: «Nei, far Abraham! Men kommer det noen til dem fra de døde, da vil de omvende seg.» Abraham svarte derimot: «Hører de ikke Moses og profetene, da vl de heller ikke la seg overbevise om noen står opp fra de døde.» Med andre ord hjelper det ikke med mirakler om man allerede er vantro mot den måten Gud har åpenbart seg på.
Vi har nok bevis for å vite at Gud er til
Denne epistemologiske krisen som Popper og mange innenfor vitenskapen har opplevd, er veldig lik hva mange kristne har opplevd. Det finnes så mange konkurrerende teorier til klassisk kristendom. Hvordan kan jeg vite at det jeg tror på er sant? Kan vi i det hele tatt vite noe?
Mitt svar er, som du sikkert har mistenkt, ja. Vi kan vite noe. Og selv om det er en del vi ikke kan vite sikkert, så kan vi vite sikkert svaret på de viktigste spørsmålene i livet.
Mange sier gjerne at de ikke kan tro før de vet og forstår. Nå lærer ikke Bibelen oss at vi skal ha en såkalt blind tro, men likevel lærer Bibelen at det er ved å tro at vi forstår.
«Men tro er full visshet om det en håper, overbevisning om ting en ikke ser. Ved tro skjønner vi at verden er skapt ved Guds ord, så det en kan se, ikke er blitt til av det synlige.» (Heb 11:1, 3)
Det er altså ved tro vi forstår. Alle mennesker, også ateister, vet egentlig at Gud eksisterer.
«For det en kan vite om Gud, ligger åpent for dem, for Gud har åpenbart det for dem. For hans usynlige vesen, både hans evige kraft og hans guddommelighet, har vært synlig fra verdens skapelse av.
Det kjennes av hans gjerninger, for at de skal være uten unnskyldning. For enda de kjente Gud, æret eller takket de ham ikke som Gud. I stedet ble de tomme i sine tanker, og deres uforstandige hjerter ble forherdet.» (Rom 1:19-21)
Grunnen til at mennesker ikke skjønner er altså dypest sett deres vantro. Dersom du virkelig tror Gud, så gir også Gud god mening.
Grunnen til at man er uvitende om Gud er at man selv har forherdet seg. Om ikke-troende sier Paulus:
«Deres forstand er formørket. De er fremmede for livet i Gud ved den uvitenhet som er i dem fordi de har forherdet sine hjerter.» (Ef 4:18)
Din visshet og viten blir ikke skapt i et vakum. Det er et resultat av din tro til Gud. Gud har allerede åpenbart seg. Gud har sagt noe om hvem han er. Det han nå ønsker, er at alle mennesker skal tro ham for det ham er.
Når mennesker ikke tror at Gud er til så er det dypest sett på grunn av deres egen forherdelse og vantro. Gud er til og har gjort det klart for oss mennesker både gjennom sitt Ord, gjennom skaperverket og gjennom vår samvittighet. Dermed er vårt kall, om vi enda ikke har gjort det, å omvende oss til Gud. Vi må altså gi Gud rett i hvem han er og hva han har sagt.
Et av de viktigste bevisene Gud har gitt oss er Jesu oppstandelse.
«Etter at Gud har båret over med uvitenhetens tider, befaler han nå alle mennesker alle steder, at de skal omvende seg. For han har fastsatt en dag da han skal dømme verden med rettferdighet. Dette skal skje ved den mann som han har utvalgt til det, etter at han har gitt fullgodt bevis for alle ved å reise ham opp fra de døde.» (Apg 17:30-31)
Din samvittighet forteller deg at noe er galt. Du har gjort og tenkt ting som ikke er rett. Dermed står du skyldig. En dag skal Gud dømme verden med rettferdighet. Måten du kan bli erklært uskyldig på er ved å vende deg til Gud for nåde.
Gud sendte sin sønn for å dø for verdens synder slik at vi slipper å bli dømt og beviset på at Jesus var Guds sønn var at han stod opp fra de døde. Selv om han døde, så stod han opp igjen fordi han overvant døden. Jesu oppstandelse er «fullgodt bevis for alle». Når du nå vet at Jesus faktisk har stått opp fra de døde, trenger du egentlig ikke mer bevis. Du trenger bare å bøye deg for han som er Herre over død og liv.
Det er mye mer å si om apologetikk og bevis for Gud. Men alt dette handler dypest sett om tro eller vantro i møte med ham som har gitt oss nok beviser. En ateist problem er altså ikke intellektuelt men vantro.
Derfor går kaller ut:
«Tro på Herren Jesus, så skal du bli frelst, du og ditt hus!» (Apg 16:31)