For en stund siden så vi på noen episoder fra Thormod Rettedals liv (1849-1909, fremst til venstre på bildet). Her skal vi se på ytterligere to herlige og nådefylte stubber.
1) Thormod og Marie Monsen
Marie Monsen (1878-1962) kjente lenge på et misjonskall til Kina, men hun la det til sides og ble i stedet lærer i Bergen. Thormod Rettedal hadde flere ganger bodd hos Maries familie og kjente til henne og hennes kall.
En gang Thormod har møter i Bergen så taler han om Jona, som flyktet fra sitt kall. Marie er tilstedet og hører på.
På et møte treffer han [Rettedal] Maries mor, og de avtaler at han skal komme til middag dagen etter. Marie får høre om det, og «flykter». Hun sier til moren at hun vil spise middag på et barnehjem der hennes venninne arbeider. Hun regnet ikke med at Rettedal var distre og glemte hele middagsavtalen. Han kjente bestyrerinnen på det samme barnehjemmet der venninnnen til Marie arbeidet, og bestemte seg for å spise der.
Aavik skriver: «Og så er de to….på vei til barnehjemmet. Tormod Rettedal er først framme. Han går inn hoveddøren. I gangen finner han en knagg for frakk og hatt. I det samme går en annen dør til gangen opp – en dør inn fra kjøkken og bakgård. Og så står Marie Monsen der. Også hun skulle henge fra seg sitt yttertøy. Der møtes de to. Og denne dag ble Maries skjebnetime. Hun forstod at det var umulig å flykte fra Herren og hans kall.» (Sitat fra Dagen)
Etter dette dro Marie Monsen til Kina og hadde en vanskelig, mirakuløs og fruktbar misjonærtjeneste blant kvinnene der.
2) Vekkelse på dansegulvet på Karmøy
«På Karmøy fekk Rettedal ei stor tid. Ein liten glytt innom danselokalet på Visnes har Oscar Handeland gjeve oss i Vårløysing:
”Det er svart av folk ute og inne. Felelått og dansetråkk, rop, skjemting og lått flyt i hop som til ein øgjeleg fossedur. Dei prøver å bora seg inn i salen. Nielsen kjem først, og utan å sjå til side tek han til å syngja: ”O at jeg kunne min Jesum prise – ”. Då han er midt i andre verset, står Rettedal ved sida hans, og dei syng songen til ende.
Dansen stilnar etter som songen stig. Snart sit berre dei to spelemennene att. Men mengden tek mot til seg pånytt. Då songen stilnar, går dansen atter over tilje. Men det er ikkje lenger det kåte, lette sving anten i dans eller spel.
Rettedal går bort og set seg attmed spelemennene, som har plassen sin på ei ”plattform” i eine enden av salen. Dei ser helst skamfulle ut, og bogen skjelv meir enn godt er i hendene.
”Sjå å få lått i fela, så dei kan trø etter det,” seier Rettedal. ”Dette er ikkje noko, eg har også dansa, eg veit korleis det skal vera.”
Då spring ein streng for ein av spelemennene, og endå meir nervøs og skjelvhendt blir han.
Rettedal ropar utover salen: ”Nå må de kvikka dokke og dansa så det er mun i det! Dette her er ei skam. Når ein først driv på med det, så skal ein gjera det tilgagns.”
Då bryt ei jente ut ur flokken og ropar kvast: ”Me fer til helvete heile kula!”
Føraren for ”det glade lag” mellom arbeidarane heitte Braaten. Det var ein svær 3 alners kar og sterk som ein bjønn. Nå slepper han dama si og snur seg til Rettedal: ”Eg tenkjer det er best at du Rettedal preikar for oss.”
Ja, Rettedal preikar og Nielsen preikar, og snart sig den eine etter den andre på kne i bøn og gråt på dansegolvet. Den som er mest teken, er Braaten. Han kjem i så stor angst at han er mest sanselaus. Han triv Nielsen og Rettedal, ein under kvar arm, klemmer dei som i ørska og skrik at dei må berga han, ellers fer han til pinestaden.
Den eine spelemannen hengjer med hovudet. Den andre legg fela over kneet og bryt ho tvert av med desse orda: ”Aldri eit strok for satan meir!”
Det vart langt over midnatt før folket kom til ro.” (Utdrag fra boken «Vekkelsens menn», s. 157-158)
Jesus er helten …
som frelser! All ære til Jesus for Thormods frelse og de finurlige måtene Han ledet sin tjener Thormod på til andres frelse og oppbyggelse. Hva er vel Thormod …
«Hva er vel Apollos? Og hva er Paulus? Tjenere som hjalp dere til tro! Begge gjorde vi det Herren hadde satt oss til. Jeg plantet, Apollos vannet, men Gud ga vekst. Derfor er de ikke noe, verken den som planter eller den som vanner. Bare Gud er noe, han som gir vekst. Den som planter og den som vanner, er ett, men de skal få lønn hver etter sitt eget arbeid. For vi er Guds medarbeidere, og dere er Guds åkerland, Guds bygning.» 1. Kor. 3:5-9