Tvillinger

Tvillingmoral

10. mars, 2016 av

Abortdebatten i Norge fikk plutselig en ny dimensjon når det ble kjent at kvinner som er gravide med tvillinger og trillinger har tilgang til såkalt selekitv fosterreduksjon.

Mye har vært sagt og skrevet i media om saken, men svært lite av det har tatt innover seg at det ikke finnes noen moralsk forskjell mellom å drepe et barn som er tvilling og å drepe et barn som ikke er tvilling.

Forskjellen ligger ikke i handlingen som utføres, men i det du sitter igjen med. Etter et vanlig fosterdrap sitter du igjen uten noe håndfast å vise til. Sykehuset tar seg av “begravelsen” i en container for medisinsk avfall. Den eneste forskjellen mellom å ha tatt en abort og å aldri ha vært gravid er din egen samvittighet som minner deg om tomrommet etter barnet du drepte.

Etter en fosterreduksjon sitter du igjen med et levende barn. Et lite menneske av kjøtt og blod på samme alder som det du drepte. Et barn du kan se på, og vite hva du hadde. Ikke en celleklump, men et annet lite menneske, akkurat som den drepte tvillingen.

Det er ingen moralsk forskjell, men den sentimentale forskjellen er enorm. Og et samfunn som baserer moralen sin primært på følelser står plutselig overfor et uløselig dilemma.

Flertallet av reaksjonene har reflektert denne dissonansen, som kanskje er best eksemplifisert i denne overskriften fra Aftenposten: Jeg er for abort, men jeg er også tvilling. Og norsk lov gir meg bakoversveis.

Det finnes også motrøster, naturligvis. En mindre sentimental tilnærming finner vi fra feminist og Rødt-medlem Iver Aastebøl. Han sier at det ville vært bedre om han, som tvillingfoster, ble drept, enn at abortloven skulle innskrenkes på noen måte.

Dersom abort ikke er å drepe et annet menneske, så er det eneste problemet med Ivers argument at han ikke går langt nok. For da burde vi hatt fri abort gjennom hele svangerskapet av en hvilken som helst grunn. Og gjerne etter fødselen også for den saks skyld.

Men om abort er å drepe et annet menneske, så kommer vi ingen vei uten å rive selve fundamentet i den sekulære abortdebatten.

Felles for begge eksemplene ovenfor er nemlig en urokkelig trofasthet til nyfeminismens sentrale dogme: Fri abort for alle. Og det er derfor de finner det helt umulig å være moralsk konsekvent uten å hengi seg til fullstendig barbari.

Avguder krever ofre. I bibelsk tid la hedningene nyfødte barn i de rødglødende hendene til Molok, og lot de brenne ihjel. Nå heter avguden Bekvemmelighet, og offerstedet er flyttet til gynekologiavdelingene ved norske sykehus.

Vi trenger debatt om abort i Norge, men ikke en debatt som såvidt tør å motsi abort i de mest ekstreme formene. Vi trenger en debatt som starter med å anerkjenne det alle innerst inne vet: At abort er å ta livet av et annet menneske. Og derifra må vi gå til den eneste rasjonelle konklusjonen, som er å likestille abort med andre barnedrap.