En del uttrykk vi kristne bruker kan fort bli innholdsløse eller bli omdefinert uten at vi selv tenker over det. Etter kristne møter er det ikke uvanlig at det blir sagt, «Dette var et oppbyggelig møte!» Hva betyr egentlig det? Kristne i dag sier som regel dette for å uttrykke at de fikk et utbytte av møtet, at de enten lærte noe eller fikk en god, åndelig opplevelse.
Å bygge opp troen er viktig og skjer ved bruk av gavene
Selve hovedmålet med kristne møter, i bibelsk forstand, er at Guds folk skal bli oppbygget (1. Kor 14:5, 12, 17, 26). Menighetens oppbyggelse skjer ved at hele menigheten tjener hverandre med sine åndelige gaver (1. Kor 14:26, 1. Pet 4:10-11). Men hvordan kan denne troen bli “bygd opp”?
Så hva betyr det egentlig å bli oppbygget i troen?
I Bibelen blir ordet «tro» eller «troen» brukt om både kristnes subjektive tro, og om læren.
- Tro som subjektiv overbevisning
I motsetning til hva mange mener, så er vår subjektive tro svært viktig. Da vi først begynte å tro ble vi rettferdiggjort, men denne troen er ikke en engangshandling. Vi fortsetter i troen og denne troen kan variere i styrke.
I Matteus 8:5-13 leser vi om en høvedsmann som har en syk tjener. Denne høvedsmannen uttrykker til Jesus at han er overbevist om at Jesus ikke vil ha noe problem med å helbrede ham. Jesus undret seg over høvedsmannens store tro og sa:
«Sannelig sier jeg dere: Ikke hos noen av dere har jeg funnet en så stor tro!» (Matt 8:10)
I Matteus 6:30 blir Jesu disipler refset fordi de ikke tror sterkt nok, noe som viser seg i deres bekymring.
«Men kler Gud slik gresset på marken, det som står i dag og i morgen kastes i ovnen, skal han da ikke mye mer kle dere – dere lite troende?»
Troen er ikke bare at man passivt tar imot Jesus. Troen er aktiv. Troen blir ut fra Hebreerne 11:1 definert som «full visshet om det en håper, overbevisning om ting en ikke ser.» Alle kristne har til en viss grad en visshet og en overbevisning. Men ikke alle har en like sterk visshet og overbevisning. Man kan altså ha en frelsende tro som roper ut «Jeg tror, hjelp min vantro!». Samtidig som dette er en frelsende tro, så oppmuntrer aldri Guds Ord oss til å forbli i en svak tro.
Ingen kan si at vår subjektive tro ikke er viktig. Bibelen sier til og med at det er vår tro som har overvunnet verden:
For alt som er født av Gud, seirer over verden. Og dette er den seier som har seiret over verden: vår tro. (1. Joh 5:4)
En svak tro var årsaken til at disiplene ikke kunne kaste ut onde ånder (Matt 17:19-20) og en sterk tro kan utrette svært mye, fordi den er rettet mot den allmektige, slik vi ser i hele Hebreerne 11.
Når man på kristne møter blir oppbygget i troen så blir altså vår subjektive tro bygd opp, slik at den blir sterkere. Kristne som sjelden har felleskap med andre kristne bør ikke bli overrasket om de har en svak tro og ikke er så overbevist om sannheten som de kunne ha vært. Når vi er med likesinnede blir vi formet av hverandre, og i en setting der man synger, ber, snakker og får høre om den Gud vi tror på, så blir også troen sterkere.
- Tro som lære
På vårt språk snakker vi gjerne om «vår kristne tro» og snakker ikke da om vår subjektive tro, men heller om hva vi tror på, altså læren. Bibelen bruker også ordet «tro» på denne måten.
«Dere kjære! Mens jeg var ivrig opptatt med å skrive til dere om vår felles frelse, fant jeg det nødvendig å skrive til dere for å formane dere til å stride for den tro som én gang for alle er blitt overgitt til de hellige.» (Judas 3)
Troen betyr altså i denne sammenhengen lære, altså det objektive vi tror på. Denne troen er ikke mindre enn Guds Ord, og den er overgitt én gang for alle til oss hellige, slik at den ikke forandrer seg.
Mens troen ikke forandrer seg, så forandrer vår forståelse av troen seg. Med andre ord: Når vi går på kristne møter er det meningen at vi skal høre om denne troen som er overgitt oss én gang for alle, slik at vi kan forstå mer og tro på mer av sannheten.
Grunnen til at Paulus understreket at det som skulle bli delt på møter måtte være forståelig (1. Kor 14:4-17) var at for å bli oppbygget, så måtte en forstå innholdet. Det hjalp altså ikke at man talte sannheter i tunger dersom menigheten ikke forstod disse sannhetene.
En bred og intensiv tro
Hensikten med kristne møter er altså å, til Guds ære, bygge hverandre opp i troen. Dette kan i praksis bety at menigheten får en sterkere overbevisning av sannheten, og at de får en større forståelse av sannheten, slik at de har enda mer å tro på.
Nye kristne kjenner kanskje nesten bare til kjernesannheten om at Jesus døde for dem slik at de ved tro kan gå fri fra dommen. De kan ha en veldig sterk tro på Jesus og at han døde for dem. Men troen er smal, den omfatter lite av hva Gud har åpenbart i sitt ord. Gud ønsker at alle hans barn skal få en større tro, også i den forstand at de kjenner mer av hele Guds råd (Apg 20:27), alt som kan være til nytte (Apg 20:20). Og når de gjennom forkynnelse, undervisning, rådgivning og eget bibelstudium får en bredere tro, så er det også meningen at deres tro skal øke i intensitet.
Her er det altså to grøfter for kristne. Det finnes kristne som kan lite ut fra Bibelen, men som gjerne er veldig overbevist om det de tror på. Deres tro har intensitet, men den er smal. Disse kan være til stor nytte i Guds rike og være fylt med Guds kraft fordi de vandrer i en enfoldig tro. Men de er også til mindre nytte enn hva de kunne ha vært. Når ikke-kristne spør har de dårlige svar å gi, og de kan gi et vitnesbyrd til andre om at man må ta intellektuelt selvmord for å være kristen. I tillegg er disse kristne et lett bytte for falsk lære, da de ikke er grunnfestet i troen i vid forstand (Ef 4:14). De burde ha vært lærere, men har en læremessig forståelse på nivå med en femåring (Heb 5:11-14).
Disse tilhører gjerne menigheter som omtrent bare forkynner “kjernesannheter”, men ikke går videre i Guds Ord. Dermed er det mange viktige sannheter fra Guds Ord som ikke får forme deres liv. Man kan for eksempel møte lidelse i livet, og så ender man opp i konklusjonen om at djevelen har vunnet over Gud fordi man ikke har blitt undervist i bibelske sannheter om Guds allmakt og forsyn. Eller så kan man ha en venn som man ikke er i stand til å veilede bibelsk, fordi man mangler kunnskap (Rom 15:14).
Andre kristne «kan alt». De kan debattere supralapsarianisme versus infralapsarianisme, gi en omfattende forklaring på hvorfor apollonarianisme er vranglære og argumentere for hvorfor det greske ordet πίστις betyr «tro» mens πιστὸς betyr «trofasthet». Men de har en tørr tro, og er ikke overbevist om sannhetene i Bibelen. Det de tror på får få konsekvenser for livet, og blir mer en intellektuell konkurranse i møte med andre teologer. Med andre ord: De har en bred tro, men den mangler intensitet.
Disse kan i noen tilfeller være til nytte for Guds rike ved at de kan lære kristne opp i hva som er sant og hva som er galt, og gi gode og dype grunner for dette. Men de kunne vært til en så mye større nytte dersom de hadde vært sterkt overbevist om disse sannhetene, og hvilke konsekvenser det fikk for våre liv. Kristne kan oppfatte disse som vandrende selvmotsigelser. De kan enorme sannheter, men sannhetene får ikke forme dem.
De fleste kristne befinner seg nok et sted mellom disse ytterkantene. Idealet for oss bør være å ha en bred og intensiv tro. Altså at vi lærer oss mer og mer om hva vi tror på og hvorfor, og at vi blir enda sterkere overbevist om betydningen av disse sannhetene.
Vi vil altså ikke bare vite intellektuelt sett hva det betyr at Gud er kjærlighet, og gi en korrekt definisjon av dette attributtet, med bibelreferanser. Vi ønsker å gripe om denne sannheten med en sterk overbevisning, og la Guds kjærlighet få forme våre liv slik at vi lever for ham, gleder oss i ham, takker ham, og ønsker å la Guds kjærlighet få forme våre liv i enda større grad (Rom 5:5).
Dette målet om en bred og intensiv tro bør få prege både hvordan vi leser Bibelen og hvordan kristne møter skal være. Vi trenger menigheter som forkynner alt i Guds Ord som kan være til nytte for den enkelte (Apg 20:20, 28), med kraft og overbevisning.
… og min tale og min forkynnelse var ikke med visdoms overtalende ord, men med Ånds og krafts bevis, (1. Kor 2:4)