For noen uker siden spurte UiO-leder, Andreas Norli, om norske Spania-pensjonister kunne tenke seg å flytte til et muslimsk land for å drive misjon.
«Jeg skriver til dere som fortsatt har litt energi på lur, til dere som egentlig har kapasitet til å gjøre mer enn å bare gå på fjellturer, polere bilen med spanske skilter og dra på gruppereiser her og der (…). Jeg skulle ønske noen av dere kunne gjøre noe annet enn å bo i Spania. Jeg skulle ønske flere av dere kunne melde dere til tjeneste i misjon.»
Flere har reagert med sinne etter å ha lest det Norli skrev. «Vil UiO sende oss i døden?» Noen reaksjoner har ikke bare vært preget av sinne, men også av hat.
Hvorfor reagerer flere med å bli sint når en misjonsleder spør norske Spania-pensjonister om de kan tenke seg å heller flytte til et muslimsk land for å drive misjon?
Når noen talte eller skrevne ord stikker oss i samvittigheten, er det lett for at vi ikke tar disse ordene til oss. Da blir det mye enklere å reagere med å kritisere avsenderen.
Norli hadde nok utvilsomt et godt motiv bak sin artikkel, og han skriver også eksplisitt i artikkelen at han ikke forsøker å gi noen dårlig samvittighet. Han nevner i tillegg at han forstår at mange Spania-pensjonister er slitne og ikke har mye ekstra energi på lager, og at det heller er til dem som har mer energi han skriver til. Selv om Norli er nyansert, så får likevel noen denne artikkelen til å bety at Norli ønsker å sende pensjonister i døden.
Skjult egoisme
Bak en del av kritikken mot Nordli skjuler det seg egoisme. Man ønsker stort sett å bruke tid på seg selv og er på ingen måte villig til å dø for Kristus. Slike holdninger er menneskelig sett veldig forståelige. Hvem kan vel tenke seg å dra rett til et IS-område for å vitne med den konsekvens at man dør? Det er ikke en veldig fristende tanke.
Samtidig skal vi aldri la en oppmuntring til å flytte til et muslimsk land (der trusselen om å bli martyr stort sett er veldig usannsynlig) føre til at vi kritiserer den som kommer med denne tanken. For selv om ikke alle av oss skal bli misjonær i et muslimsk land, så må vi alle være villige til å fornekte oss selv, og i de mest ekstreme tilfellene, dø for Kristus.
Blindsoner
«La dere formane!», skriver apostelen Paulus i 2. Korinterbrev 13:11. Gjør vi det? Eller slipper vi bare til Gud på enkelte områder i våre liv?
Da jeg tok kjøretimer for å få sertifikat lærte læreren min meg at jeg alltid måtte se i blindsonen min før jeg skiftet kjørefelt. Det var ikke nok å bare se i speilet, jeg måtte også kikke over skulderen min, ellers kunne det gå galt.
Vi har alle det som kalles blindsoner, altså sider ved våre liv som vi ikke er klar over at ikke samsvarer med sannheten. Vi kan ha en god teori, men praksis er ikke alltid like god. Og ofte vet vi det altså ikke selv. I en del konservative miljøer er man for eksempel tydelige mot homofilt samliv, men er man like tydelig mot pengekjærhet og materialisme? Man kan gjerne ha sterke meninger om akkurat hvordan forkynnelsen skal være, men er man bevisst på hvordan man bruker sin Gudgitte tid?
Å være overbevist om at man har rett, men samtidig ha sine blindsoner er hyklerisk. Ingen av oss kjenner Gud og oss selv så godt at vi ikke har noen dårlige sider ved oss selv som vi ikke vet om. Men for noen kan det å være blind for en del sider ved sitt liv få veldig store konsekvenser.
Kan det være at Gud ønsker at kristne pensjonister som er oppegående og har energi ikke skal bruke det meste av tiden på å stort sett bare slappe av i et solfylt land? Jeg tror at Andreas Norlis artikkel var helt på sin plass.
Reaksjonene i etterkant vitner verken om at måten Nordli skrev på, eller det Nordli skrev, var feil. Tvert imot kan sinte reaksjoner ofte forekomme etter bibelske ord. Selv blant Guds folk. Noen av disse som reagerte sterkt på Norlis artikkel kan kanskje være navnekristne som uansett ikke har noe på misjonsmarken å gjøre. Mange kan kalle seg kristne (Matt 7:21), men de er ikke nødvendigvis født på ny av den grunn.
Vi liker ikke å få påpekt uheldige sider ved våre liv. Det store spørsmålet er da om man er villig til å ydmyke seg og gi Gud rett? Sann åndelighet viser seg i stor grad ut fra hvordan man reagerer på formaninger og irettesettelser (Ord 15:5, 10, 31).
Måtte Gud gi oss et ydmykt hjerte som lar seg bøye for bibelske formaninger.