Hvorfor gode intensjoner ikke leder til god debatt
Debatten om evolusjon og jordens alder raser videre i debattspalter, blogger og sosiale medier. På den ene siden befinner ungjordkreasjonistene seg, som hevder at jorden er 6-10 000 år gammel, og at dette er den eneste naturlige måten å lese Bibelen på og å fastholde at Adam var en historisk person.
På den andre siden er kristen-evolusjonister som hevder at Gud brukte makro-evolusjon til å skape. Midt i mellom finner vi gammeljord-kreasjonister som avviser evolusjonsteorien men hevder at jorden er betydelig eldre enn 6-10 000 år gammel.
Mitt store mål i denne debatten er ikke å overbevise deg om ett spesifikt syn på skapelsen. Mitt mål er derimot at du kommer til erkjennelse om at spørsmålet om jordens alder strengt tatt er underordnet og at det finnes viktigere ting å kjempe for.
Jeg tror at de fleste representanter fra disse tre sidene har meget gode intensjoner og ofte sitter inne med mye kunnskap.
For ungjord – og gammeljord-kreasjonister handler dette ofte om bibeltroskap. Å åpne opp for evolusjon blir forstått som alvorlig brudd med det man er overbevist om er Bibelens tydelige tale, og bryter med grunnlaget for evangeliet, fordi man mener at troen på en historisk Adam og et faktisk syndefall ikke kan opprettholdes. Døden kan da ikke ha kommet ved syndefallet, men ha vært en av måtene Gud har skapt på, og i tillegg kalt en verden full av død for «overmåte godt».
For kristen-evolusjonister handler dette om kristentroens troverdighet. Å tro på en ung jord eller å avvise evolusjonsteorien fremstår for dem som å bryte med vitenskapen. Dermed blir kreasjonisme dårlig apologetikk, noe som skaper et unødig hinder i møte med ikke-kristne, men også i møte med unge bekjennende kristne som lurer på hvordan troen henger sammen med vitenskapen.
Som sagt er motivene til representantene fra de ulike synene nok ofte gode. Likevel er ikke alltid debatten like god.
Vi trenger ikke å høre fra flere ikke-evolusjonister at kristen-evolusjonister er falske profeter eller ikke stoler på Bibelen. Vi trenger heller ikke høre fra kristen-evolusjonister arrogante antydninger om at ikke-evolusjonister er naive og kunnskapsløse. Det finnes kristen-evolusjonister som har et bibelsyn som rokker ved sann kristen epistemologi (læren om hvordan vi finner kunnskap). Og det finnes kreasjonister som kommer med dårlige argument som tydelig bryter med hva vi observerer i skaperverket.
Men mange kristen-evolusjonister ønsker å ha Bibelen som autoritet for liv og lære, og mange kreasjonister har satt seg godt inn i argumentene for og mot evolusjon. Skal man først diskutere skapelse og evolusjon må det skje ved å ta for seg argumentene, ikke ved å komme med unyttige kommentarer som har lite med selve saken å gjøre.
Skal kristen-Norge unngå mer splittelse trenger vi mindre skråsikkerhet og mer ydmykhet.
Det er begrenset hvor mye vi egentlig kan vite
I møte med skråsikre debattanter med ulike syn kan man fort få inntrykk av at spørsmål rundt tro og vitenskap er helt avgjort, enten på den ene eller andre siden. Men kan vi egentlig være så sikre i spørsmålet rundt evolusjon og skapelse? Tim Keller skriver i The Reason for God (fritt oversatt):
Vitenskapsmenn er veldig uvillige til å si at en teori er blitt «bevist». Selv Richard Dawkins erkjenner at Darwins teori ikke endelig kan bli bevist, at nye fakta kan komme frem i lyset som vil tvinge våre etterkommere til å avvise Darwinisme eller modifisere den til det ugjenkjennelige.
Som Keller understreker, leder ikke dette til vitenskapsfilosofisk relativisme, som om man ikke kan si noe som helst. Men vi skal være klar over at selv vitenskapelige teorier det i dag er stor konsensus om alltid kan bli modifisert eller avvist i fremtiden. Teorier om fortiden er spesielt usikre i den forstand at de hviler på mange antakelser som er mindre sikre, og alt man egentlig har er data som man forsøker å få til å stemme best overens med en teori.
Alle syn i skapelsesdebatten vil ha data som vanskelig passer med ens teori, såkalte «anomalier». Grunnen til at de som har satt seg inn i tematikken er overbevist om teorien de er overbevist om, er i stor grad fordi man opplever at ens egen teori i best grad kan gjøre rede for dataene, selv om alle teorier har data som ser ut til å bryte med ens teori.
Det at så mange kloke hoder kan ha såpass ulik oppfatning om hvordan dataene peker i favør av én spesifikk teori bør få oss til å erkjenne at det er en rimelig grad av usikkerhet rundt svarene som blir gitt. Jo visst er de fleste vitenskapsmenn overbevist om evolusjonsteorien, og dermed kan kristen-evolusjonister påberope seg «vitenskapelig konsensus» for sitt syn. Men det er mye det opp gjennom tidene har vært vitenskapelig konsensus om, av ulike grunner, men som senere har blitt avvist.
Hvordan det å omfavne usikkerheten kan gi et apologetisk fortrinn
Skal vi som kristne virkelig bruke mye av vår tid på å debattere skråsikkert i møte med andre kristne om mindre sikre teorier, når det samtidig finnes viktigere og sikrere saker å kjempe for?
Forhåpentligvis er du som kristen opptatt av trosforsvar og evangelisering. Hvis så er tilfelle er du nok også opptatt av å finne gode svar i vanskelige spørsmål som du kan gi videre når noen spør om for eksempel evolusjonsteorien og den kristne tro.
Enkelte kristne opplever at hvis de blir spurt av ikke-kristne om evolusjon, så blir de skvist mellom sitt ønske om å være tro mot det de opplever som den mest naturlige lesningen av Bibelen, og ønsket om å ikke la det være unødvendige hindringer i evangelisering. Og siden man er overbevist om at evolusjonsteorien absolutt ikke kan være sann, ender samtalen med ikke-kristne fort opp med en debatt om evolusjonsteorien.
Kristen-evolusjonister kommer normalt ikke i denne situasjonen, da en har samme overbevisning som de fleste ikke-kristne, samtidig som en tror at dette går opp med Bibelen. Men selv kristen-evolusjonister kan møte på ikke-kristne som ikke er overbevist om evolusjonsteorien. For en stund tilbake siden var det oppe i nyhetene av 500 000 nordmenn ikke tror på evolusjonsteorien. Dette inkluderer garantert en del ikke-kristne også. Hva gjør en skråsikker kristen-evolusjonist i en slik situasjon? Hva om vedkommende er svært kritisk til evolusjonsteorien, og synes er vanskelig å bli overbevist av den kristne tro da mange kristne ledere forfekter evolusjonsteorien og i tillegg bruker evolusjon som et argument for Gud?
Vel, så lenge en forblir skråsikker er det kanskje vanskelig å gjøre noe annet enn å forsøke å overbevise vedkommende om at evolusjonsteorien er troverdig. En skråsikker kristen-evolusjonist tenker kanskje at det jo ikke er noe sak, da evolusjonsteorien er en så tydelig bedre forklaringsmodell enn noe annet! Men i dette tilfellet havner den skråsikre kristen-evolusjonisten i samme metodologi som den skråsikre kreasjonisten. Man ender fort opp med å fokusere på å forsvare ens syn på skapelsen.
Jeg foreslår en annen løsning. Når en ikke-kristen spør deg om forholdet mellom evolusjon og den kristne tro neste gang, kan du appellere til usikkerheten. For denne usikkerheten er noe som selv ikke-kristne må erkjenne. Du kan altså appellere til noe de fleste ikke-kristne allerede er enige i, eller fort kan bli enige i. Og selv om du skulle møte noen som forblir svært overbevist om at evolusjonsteorien må være sann, kan du svare: «Det kan hende. Og hvis den er sann, så trenger det på ingen måte å motsi den kristne tro. Det finnes en rekke kristne som er overbevist om evolusjonsteorien og som mener at den passer godt sammen med kristendommen og Bibelen.»
Ved å appellere til usikkerheten unngår man å ende opp i en stor debatt om evolusjonsteorien. For selv om du personlig kan være mest overbevist om kreasjonisme (som jeg), så har du ikke noe du trenger å forsvare i møte med ikke-kristne som er overbevist om evolusjonsteorien. Selv om du kan tenke at evolusjonsteorien og Bibelen ikke ser ut til å samstemme, er det vanskelig å utelukke totalt at det kan være mulig, så den debatten trenger du ikke å ta. Du er tross alt ikke en evangelist for kreasjonisme, du er en evangelist som vil forkynne budskapet om Jesu død og oppstandelse!
Så kan noen innvende: «Hvis man først åpner opp for at det er en viss sjanse for at skapelsen kan tolkes mer allegorisk, uten at alt som står må forstås bokstavlig, hvorfor åpner man ikke da opp for at også frelsen kan forstås mer allegorisk, og at det er knyttet en usikkerhet til frelsen?
Til det kan en svare at de som ikke tolker skapelsesfortellingen rent bokstavlig, gjør det ofte ut fra en forståelse av at 1. Mosebok 1 ikke nødvendigvis må forstås som historisk narrativ sjanger. Spørsmålet er altså hva forfattern av 1. Mosebok ønsket å få frem med det han skrev, og selv om det finnes flere argumenter for å forstå fortellingen bokstavlig, så finnes det også argumenter mot det. Bibelens tale om frelsen er derimot en annen sak, fordi det blir sagt så mye, i de fleste bibelske bøker, som så tydelig peker på en reell frelse, og å omtolke dette budskapet til å omhandle «en følelses av avhengighet» (Friedrich Schleiermacher) eller som et rent sosialt evangelium (frigjøringsteologene), ikke på noen måter yter rettferdighet mot alle de bibelske tekstene.
Dermed foreslår jeg at vi som kristne blir litt mindre skråsikker, enten vi står for det ene eller andre synet, og fokuserer mer på det vi enes om og som faktisk er det viktige. Vi trenger ikke å legge lokk på noen skapelsesdebatt, men vi trenger alle å tenke grundig gjennom hvordan vi ønsker å bruke vår begrensede tid og energi. Er det først og fremst ett syn på skapelsen en ønsker å vie sitt liv til, eller er det heller det som står urokkelig fast, og som er av evig betydning, nemlig å leve for Gud og forkynne budskapet om frelse?