Sannhet uten forpliktelse
Kan man ha logikk, moral og sannhet i en ateists verden?
Hvis man ser bort i fra at verden aldri kunne eksistert eller blitt opprettholdt hvis det ikke var for Gud, så kan man si: «Nei!» når det kommer til logikk og moral, og et «Tja», når det kommer til sannhet. Hvis en stein faller til bakken fra en meters høyde og knuser en liten hvit mus, så vil det være sant at steinen falt til bakken og knuste musen i ateistens verden. Men hvordan du forholder deg til den triste sannheten (RIP hvit mus) og andre realiteter velger du helt selv. Hvis «sannheten» kommer i veien for din utvikling, lommebok, rykte eller lignende så har du ingen forpliktelse til å være tro mot sannheten.
For sosial-darwinisten Hitler var sannheten om jødenes fullverdige menneskelighet et hinder for hans evolusjonistiske prosjekt. Derfor måtte sannheten vike for nazistisk propaganda da han skulle fremme den rene rasen og undertrykke og utrydde alle «untermenschen».
Og hvilken konsekvent ateist kan klandre Hitler for å gjøre noe som er objektivt galt? Ingen.
Selv om sannhet eksisterer så har man ingen moralsk forpliktelse i møte med sannheten. Det ville antatt en objektiv moral som man var forpliktet på, som igjen antar en allmektig moralsk lovgiver, men han eksisterer ikke sier ateisten.
Sannhet og moral blir da verktøy som du kan bruke eller gjemme vekk, alt etter hva som tjener deg og dine ønsker.
Ateisten uten venner
Den kristne har både et ansvar ovenfor sannheten og et grunnlag for logikk i Gud. Gud er sannhet, og Gud motsier ikke seg selv. Ateisten har verken noen moral å holde seg fast i eller noe logisk lov å peke på. Logikk og rasjonalitet er Skyberter for ateisten Albert Åberg. I et ateistisk verdensbilde har de ikke eksistensgrunnlag. Likevel bruker ateisten dem hele tiden som om de hørte hjemme i hans verden, og som om de spiller sentrale roller der.
Gå inn på en ateistisk nettside, og i de fleste tilfellene vil du se at de snakker som om det finnes objektiv logikk og moral. De holder andre moralsk ansvarlig; de reagerer på det de ser som løgn og kritiserer religiøse hyppig for deres feil. Som om det fantes en objektiv standard som alle burde forstå og omfavne. Du finner uttalelser som «Billy Graham er grusom fordi han snakket om helvete.» og «Omskjæring av gutter må forbys.»
Men hvor finner man de logiske og moralske lovene som tilsier slikt? Ateisten finner dem ikke. Fordi han er forblindet av sin ateisme og sin gudsfornektelse.
Hvor er de logiske og moralske lovene? De er hos Gud. Der, og bare der, finner ateisten sine venner: logikk, sannhet og moral. Ateisten kan enten innrømme at de eksisterer og miste sin “a”, eller fortsette å leve et selvmotsigende liv.
Man kommer seg ikke utenom Gud, heller ikke ateistene. De lever i Guds verden. De puster Guds luft. Deres hjerte slår fordi Gud vil. De tenker og verdsetter rasjonalitet fordi de er skapt i Guds bilde. Dermed, i sin inkonsekvente livsførsel, vitner ateisten om Guds eksistens.
Så hvordan vitner ateisten om Gud? Ved at han tar logikk og moral som bare hører hjemme i Guds verden og bruker dem på tross av at det. Det blir som om man kjører rundt i en Toyota Avensis for å snakke med folk om at bilprodusenten Toyota ikke eksisterer.
Alberts mareritt
Poenget kan illustreres i form av en dialog.
Året er 1765 og universitetsstudenten Albert har heist ateist-flagget. Samtidig taler han varmt om at sannhet, rasjonalitet, logikk og moral eksisterer, og at vi må trykke dem til vårt bryst. På sitt fb-profilbilde skryter han av dem og sier at siden han kjenner dem så er han overlegen religiøse mennesker.
Etter en døsig dobbelttime om postmodernismen i norsk får ateisten Albert et spørsmål fra den kristne klassekameraten Kristian: «Albert, disse vennene du skryter av på profilbildet ditt, hvor er de?»
Der norsktimen hadde virket på ham som en narkose kom nå det uventede spørsmålet med effekt av 10 espressoer. Albert våkner brått, blir litt småsvimmel og svarer: «Hvor de er?! De bare er her. Profecto! … eh … Jeg kan ikke si hvor de er, men de er her. Det sier da seg selv.»
Kristne Kristian svarer stoisk: «Hva mener du Albert? Du tror vel ikke på ting du ikke kan se eller bevise, gjør du?»
«Nei, jeg gjør jo ikke det. Det er slikt religiøst vås … men dette er annerledes. Jeg ser de så klart med mitt indre øye.» svarer Albert.
«‘Indre øye’? Spar meg Albert! Hva blir det neste: Spåkuler, flyvende tepper og usynlige grønne menn?» Svarer Kristian.
Albert skjønner ikke helt hvordan han plutselig står i sjakk og sier smått engstelig: «Flyvende tepper, nei. Det er jeg som pleier si slikt til deg. Slutt med det! Dette er noe annet. Logikk, rasjonalitet, sannhet og moral – jeg vet de eksisterer! Jeg insisterer! For uten dem kunne jeg ikke visst noe. Alt hadde blitt absurd! Jeg ser dem like så sikkert som jeg ser min egen hånd, jeg hører dem slik jeg hører deg Kristian, og jeg trenger dem like så visst som jeg trenger oksygen. Likevel kan jeg ikke peke på dem.»
Kristne Kristian gleder seg over denne bekjennelsen: «Ja, de eksisterer. Hvis du vil så kan jeg vise deg hvor de er, og må være.»
Albert blir nysgjerrig på dette og forventningen stiger i det ordene synker inn. Han tenker undrende: «Kan noen endelig gripe denne vinden som jeg har etterjaget så lenge?» Og lengtende sier han: «Hvor er vennene mine Kristian? De jeg har slik en glede i. De som gir meg mening. De jeg skryter av på profilbildet mitt. De som beriker meg med kunnskap slik at jeg kan knuse kunnskapsløse kristne. De som gjør at jeg kan le hjertelig av lettlurte religiøse lettvektere. Vis meg vennene mine! Slik at jeg kan se og tro, og ikke bli lik de dåraktige troende. Hvor er de?»
Med et stødig blikk, ser Kristian på ham i det han sier,»‘Vennene’ dine, Albert, er kvaliteter i den usynlige Gud. Din erkjennelse av disse vitner om det Bibelen sier: Guds usynlige vesen er klart synlig. Du, som alle andre, er skapt i Guds lignelse og i Guds verden, og kan ikke la vær å stadfeste det. Du vitner til og med om Gud i det du åpner munnen din for å spotte Gud.»
Albert: «Hvis disse vennene mine er Guds eiendeler, ja tilhørende Guds eget vesen, så vil jeg ikke kjennes dem! Vik fra meg!»
Kristian: «Oj, hvor fort du snur! Du vil plutselig kaste det dyreste vennskapet du har på sjøen. Men du vet at dersom du kaster dem på sjøen så vil du også drukne. For uten moral og logikk, duger mennesket ikke. Ber du dem vike har du bare galskapen stående igjen. De er ufravikelige, de er luften du puster, Albert! Vil du ikke kjenne livet? Vil du tømme lungene for aldri å fylle dem igjen?”
Det blir en ettertenksom stillhet i noen sekunder.
Albert sukker og sier bedrøvet: «Ah! Jeg ønsker ikke at hvert ord jeg sier skal vitne om Gud. Jeg vil ikke at hvert steg jeg tar, skal proklamere at jeg avhengig av ham. Jeg vil ikke at den mat min tunge gleder seg i skal være en gave fra Skaperen. Det frastøter meg å tenke på at min kjære Regine er en velsignelse fra Guds hånd. Og vår høyt elskede sønn er det Gud som har gitt meg? Nei, jeg vil klare meg selv, styre meg selv, livnære meg selv, alene eie min kone og sønn, og omfavne den store frigjører, autonomien! Jeg har ingen ønske om at Gud skal være Gud. Jeg vil selv sitte i det setet sammen med vennene mine.»
Kristian: «Profecto! Der talte du sant. Hvert øyeblikk vitner du om Gud, men det er som du sier, motvillig og trassig som et esel. Dermed vitner du vitterlig om ditt eget ubønnhørlige opprør. Du har stor skyld og er uten unnskyldning. Dog strekker Gud ennå sin hånd ut og innbyr deg til å forsones på bakgrunn av Jesu stedfortredende offerdød på korset! Store, motbydelige og hovmodige er dine synder, ja du er som meg. Men større, vakrere og mektigere er Guds nådesgjerning og kjærlighet. Ta i mot den, og du vil møte en Herre som er bedre enn deg selv og den forbannede autonomien. Dine synder vil forsvinne som mørket tilintetgjøres ved solens oppgang, og du vil bli fri. Du vil i sannhet kunne bli en venn av Sannheten. Du vil kunne leve med Livet. Du vil ha fred med fredsfyrsten. Alt blir satt på rett plass når Gud får være Gud.»
Albert: «Ve meg! Jeg er fortapt! Du tar mine kjæreste venner fra meg og sier at de er Guds vitner! Holder jeg på dem vitner jeg om Gud, slipper jeg dem dør jeg av galskap! Akk og ve! Lever jeg, er jeg under Guds arge øyne. Dør jeg, havner jeg i Guds forferdelige hender, og må lide straffen for mine mange synder i dødsriket. Det finnes ingen utvei. Hvor skal jeg rømme bort fra Guds åsyn?»
Kristian: «Endelig er du i en tilstand hvor du kan frelses! Urettferdig og syk. Skal vi nå kalle på Legen?»
Albert: «Lege? Hvem kan fri meg fra dette dødens legeme? Jeg er fortapt i meg selv – forelsket i den synd som ødelegger meg; jeg sitter limt fast i min misgjerning. Naglet til syndens kors. … Jeg ser sannheten og innser at jeg aldri har ment hva jeg har sagt så mange ganger: ‘Jeg vil ha sannhet, intet annet!’. Ironisk nok var det en løgn. Jeg sa jeg alltid ville understreke og undersøke sannheten, men jeg har bare undertrykt og unngått sannheten. Hvert pust jeg har tatt har vært et hån mot Gud. Han som har gitt meg alt godt, også mine nærmeste venner, logikk og sannhet. Jeg står for tidenes plagiat, tyveri og blasfemi. Helvete er for godt for meg!»
Kristian: «Limet er din egen vonde vilje. Alle de som vil komme til Jesus løser Han med ett ord. Om så Djevelen selv holdt sine egne hender rundt deg og voktet deg med sine engler, så måtte han slippe taket så snart Mesteren sa ‘Albert, kom ut!’ og du grep Jesu frelsesløfte.»
Albert: «Husk på meg når du kommer i ditt rikes lønnkammer, Kristian!»
Kristian: “I dag skal du være med meg på møte Albert! Og høre eksegetisk forkynnelse fra Romerbrevet.”
PS
Kanskje plaget det deg at Albert hadde et profilbilde på facebook og hadde norsktimer om postmodernismen samtidig som han levde i år 1765. Men! Hadde det ikke vært for Gud så hadde det ikke vært noe som het ‘objektiv logikk’ og da hadde heller ikke disse anakronistiske uttalelsene plaget deg. For da hadde det heller ikke vært noen moral som gjorde at du skulle reagere med rette.