Han hadde alt, men det var også alt han hadde
Leo Tolstoy er en av verdens mest kjente forfattere. Da han hadde fylt 50 år, på 1870-tallet, hadde han allerede skrevet sine mest berømte verker, Krig og fred og Anna Karenina, fått 14 barn med en kone han elsket, og var rik på eiendom og penger.
Men noe manglet.
Etter fylte 50 år gikk han inn i en dyp eksistensialistisk krise. Som han selv beskriver det i sin selvbiografiske bok, A Confession,
“I dag eller i morgen vil sykdom og død komme til de jeg elsker eller til meg; ingenting vil forbli, alt vil bli stank og ormer. Før eller senere vil alle mine verker, hva de enn er, bli glemt og jeg vil ikke eksistere. Så hvorfor fortsette å gjøre en innsats? … Hvordan kan mennesker unngå å se dette? Og hvordan fortsette å leve? Det er dette som er overraskende! Man kan bare leve hvis man er beruset av livet; så raskt man blir edru er det umulig å ikke se at det hele er et bedrag, et dumt bedrag! Det er akkurat det det er: Det er ingenting morsomt med det, det er bare grusomt og dumt.”
“Spørsmålet mitt… var det enkleste av spørsmål, som ligger i sjelen til ethvert menneske fra det dumme barnet til den vise gamle mannen: det var et spørsmål uten et svar som gjør at en ikke kan leve, som jeg hadde erfart. Det var: “Hva vil komme ut av det jeg gjør i dag eller skal gjøre i morgen? Hva vil komme ut av hele mitt liv? Uttrykt annerledes er spørsmålet: “Hvorfor skal jeg leve, hvorfor ønske noe eller gjøre noe i det hele tatt? Det kan også bli uttrykt slik: “Finnes det mening i mitt liv som den uunngåelige døden som venter meg ikke kan ødelegge?”
Tolstoy var inne i en så dyp eksistensialistisk depresjon av han måtte gjemme tau fra seg selv slik at han ikke brukte det til å henge seg selv inne på et rom der han pleidde å være alene en viss tid av dagen. Han hadde også en pistol, men tok den aldri med ut på tur fordi han var redd for at han kom til å skyte seg selv. Han elsket sin kone, hadde flotte barn, stor eiendom og rikdom, og enda større berømmelse. Han hadde alt et menneske kunne drømme om under solen. Men en dag ville det forsvinne.
Hvordan utgjøre en forskjell med ditt liv?
Problemet som møtte Tolstoy var det samme som Forkynneren uttrykker i begynnelsen av boken, “Hva vinning har et menneske av alt sitt strev, som han plager seg med under solen?” (Fork 1:3). Forkynneren fortsetter i de neste versene å utbrodere hvordan livet går sin sykliske gang, og konkluderer i vers 11, “Ingen minnes dem som før har levd, heller ikke vil de som siden skal komme, leve i minnet hos dem som kommer etter dem.”
Vi mennesker søker etter å utgjøre en forskjell. Problemet er bare at vi alle vil dø, og en dag vil vi for alltid være glemt her på jorden. Denne erkjennelsen kom også Tolstoy til,
“Jeg tenkte på berømmelsen som mine verker ville gi meg, jeg sa til meg selv: “Okei, du vil bli mer berømt enn Gógol, Pushkin, Shakeaspeare, Moliere, og alle andre forfattere i verden, men hva hjelper det? Jeg var helt ute av stand til å svare. Spørsmålene ventet ikke, og jeg måtte svare på dem med en gang; hvis jeg ikke svarte på dem kunne jeg ikke leve. (…) Før eller senere vil alle mine verker, hva de enn er, bli glemt og jeg vil ikke eksistere. Så hvorfor fortsette å gjøre en innsats?”
Er nytelse løsningen?
Hva kunne da Tolstoy få ut av livet sitt? Hva med å velge epikureernes vei, å forsøke å oppnå mye nytelse? Men heller ikke dette kunne tilfredsstille:
“Det tidligere bedraget fra nytelsene i livet bedrar meg ikke lenger. Uansett hvor mye noen sier til meg, “Du kan ikke forstå meningen med livet, ikke tenk, bare lev!”, så er jeg ute av stand til å gjøre det, fordi jeg har gjort det for lenge. Nå kan jeg ikke unngå å se dag og natt, som løper og leder meg til døden. Jeg ser det alene, fordi det alene er sannheten. Alt annet er en løgn.”
En av grunnene til at Tolstoy anså hedonisme som utilfrestillende var at han da bare var en av de få heldige som kunne nyte livet, mens de fleste ikke var så heldige, og måtte leve med mye lidelse og hardt arbeid. Å leve som en epikureer ville dermed ha vært umoralsk. For enhver mann som bodde i et palass var det 1000 menn som ikke gjorde det, og måtte arbeide livet av seg for å bygge palasset denne mannen levde i.
På samme måte forsøkte Forkynneren å finne tilfredsstillelse i nytelse:
“Jeg sa til min hjerte: Vel, jeg vil prøve deg med glede! Nyt det som godt er! – Men se, også det er tomhet.” (Fork 2:1)
“Jeg samlet meg også sølv og gull og kostbare skatter som kom fra fremmede konger og land. Jeg fikk meg sangere og sangerinner og det som er menneskenes lyst: en hustru og flere. (…) Alt øynene mine hadde lyst til, lot jeg dem få. Jeg nektet ikke mitt hjerte noen glede. Hjertet hadde glede av alt mitt strev, dette var det jeg hadde igjen for alt mitt strev. Men når jeg så på alt det som var gjort, og på den plage det hadde kostet meg, da så jeg at alt sammen var tomhet og jag etter vind. Det er ikke noen vinning å nå under solen.” (Fork 2:8, 10-11)
På tross av enorm rikdom og en rekke koner innså Forkynneren at dette også ville forgå, og dermed noe usikkert han ikke kunne sette sin lit til (Fork 2:18-20)
Er vitenskap og filosofi løsningen?
Men hva med filosofi og vitenskap – kanskje det kunne gi Tolstoy sitt liv mening?
“‘Vel, jeg jeg vet’, sa jeg til meg selv, ‘om alt som vitenskap vedvarende ønsker å vite, men det er ikke noe svar på spørsmålet om meningen med mitt eget liv.’ Men i den spekulative sfæren så jeg at, på tross av det faktum at målet med kunnskapen var rettet direkte mot svaret på spørsmålet mitt, eller på grunn av det faktumet, kunne det ikke være noe annet svar enn det jeg ga meg selv: ‘Hva er meningen med mitt liv’ – ‘Ingenting’ eller, ‘Hva vil komme ut av livet mitt?’ – ‘Ingenting’.
Et annet sted skriver Tolstoy først om vitenskap, så om filosofi,
“En type kunnskap svarte ikke på livets spørsmål, den andre typen svarte direkte med å bekrefte min desperasjon, og indikerte at resultatet jeg hadde landet på ikke var frukten av psykisk sykdom, men heller at jeg hadde tenkt riktig, og at mine tanker samsvarte med konklusjonene til de mest kraftfulle menneskelige hoder.”
Vitenskapen ga ikke noe svar på spørsmålet om livets mening, fordi vitenskapen aldri forsøker å svare på det, men heller å si noe om hvordan livet under solen fungerer. Filosofien fokuserte på spørsmålet om meningen med livet, men Tolstoy oppdaget at hans tanker om at livet ikke hadde noen mening samsvarte med hva mange av de store tenkerne trodde. Hvis selv de klokeste hodene ikke kom til noen annen konklusjon, da måtte vel livet være uten mening?
På samme måte forsøkte Forkynneren å finne mening og tilfredstillelse i kloke tanker (Fork 1:1:13-18; 2:12-15). Men han kom også frem til at visdommen hadde en begrenset funksjon, og ikke kunne være kilden til mening. For de vise vil også forgå (Fork 2:15-20), og hva kan da være meningen dersom man uansett en dag skal dø?
Løsningen
Tolstoy ble endelig fri fra sin fortvilelse. Etter å ha tenkt ved å skrive A Confession kom han til slutt frem til at Gud eksisterer, og at det dermed også eksisterer en mening med livet.
Forkynneren gir oss i slutten av kapittel 2 en løsning på spørsmålet om hvordan livet kan være meningsfullt når vi alle en dag uansett skal dø. Løsningen er ikke å finne i vitenskap og filosofi (1:13-18; 2:12-20), nytelse (2:1, 10) eller produktiv business (Fork 2:1-11).
Løsningen er å behage Gud (Fork 2:26). Alle andre løsninger er tomme avguder som ikke kan gi oss det vi lengter etter. Ved å tilbe Gud alene kan vi, på grunn av Guds Sønns død for oss, behage Gud.
Dermed blir ikke holdningen hvilken vinning vi kan få under solen, hva vi kan få ut av livet (Fork 1:3). Perspektivet blir derimot at alt i livet er en gave fra Gud (Fork 2:24-26). Da blir ikke nytelser som mat og drikke lenger en avgud som ikke tilfredsstiller, men gaver fra Gud vi kan nyte til hans ære (Fork 2:24).
Guds gave til den som ikke tror
Men hva gir Gud “synderen”? I 2:26b står det,
“Men synderen gir han den umaken å sanke og samle for å gi det til den som behager Gud. Også dette er tomhet og jag etter vind.”
Hvordan kan det å ikke finne tilfredsstillelse i det som skjer under solen være en gave fra Gud? Da Tolstoy ikke fant mening og tilfredstillelse i sitt liv, på tross av en god kone, mange barn og stor rikdom, hvordan kunne dette være noe Gud “gav” til Tolstoy?
Den dype lengselen, den manglende tilfredstillelsen kan virkelig være en gave, så lenge en ser rett på det. De fleste mennesker i dag er, etter Tolstoys egne ord, så “beruset av livet” at de ikke leter etter meningen med livet. De vet ikke hvorfor de egentlig eksisterer, men de gjør seg travle med jobb, familie og underholdning, slik at de unngår det dyptgripende eksistensielle spørsmålet.
Tolstoy fikk derimot virkelig kjenne på kroppen hvor smertefull mangel på mening kunne være. Men dette var en gave fra Gud. For det ledet ham til en befrielse, da han fikk se at Gud eksisterer, og at Gud har en mening med våre liv.
Fra det som forgår til det som aldri forgår
Under solen er alt i dette livet “hebel”, tomhet og forgjengelig. Vi skal en dag dø, og vår nytelse, rikdom og visdom kan ikke endre på det. Men Gud har et nytt liv i vente for oss som tror på ham.
Under solen, på denne jorden, er livet forgjengelig, fordi skaperverket er underlagt forgjengelighet (Rom 8:20). Men livet her og nå får betydning fordi vi en dag skal leve på en ny jord (2. Pet 3:3), der hva vi gjør nå får konsekvenser.
Har du mistet all ditt håp til det forgjengelige under solen og satt ditt håp fullt og helt til den uforgjengelige, som gir oss evig liv?