Det viktigste av alt

26. juni, 2019 av

Hvis du er en kristen, hva er det viktigste du kan gjøre?

Kanskje svarer du:

“Å elske Gud og min neste av hele mitt hjerte, dette blir jo regnet som det største budet.” (Matt 22:34-40)

“Å være et vitne i ord og gjerning, slik at andre kan bli frelst.”

“Å be mye til Gud, det er jo bare han som egentlig kan gjøre noe (Joh 15:5)

Alle disse svarene er gode. Dette kan virkelig bli regnet som det viktigste. Men jeg vil likevel si at noe annet er viktigere, ikke fordi det er “noe annet”, men fordi det underbygger nettopp disse tre svarene. Med andre ord, for å leve ut disse tre svarene er en helt avhengig av dette.

Hva er dette “dette”?

La meg svare på dette med å fortelle om forskjellige kristne. De tror alle på Bibelen, og vil leve for Gud. En mann er opptatt av å gjøre mye i Guds rike, men han ber nesten aldri. En kvinne er veldig flink til å be og lese mye i Bibelen, men ser ikke venner, naboer og familiemedlemmer som har behov.

De fleste av oss er flinke til å i teorien vite hva vi bør gjøre. Praksis er derimot vanskeligere.

Hva er løsningen på dette universelle problemet?

Det viktigste du kan gjøre er å ha et ydmykt hjerte som kontinuerlig tar imot Sannheten. “Selvfølgelig, jeg leser jo ofte Bibelen”, svarer du kanskje. Og det er jo bra.

Jonathan Edwards leste Bibelen 10-12 timer hver dag, men hadde personlige slaver. Han lot en kultur som var for slaveri få dominere over Bibelens sannhet. Løsningen er altså ikke bare å lese mye i Bibelen, løsningen er å være ydmyk for å se hvordan ens eget liv er i behov for endring.

Å være Ordets gjører, ikke bare dets hører begynner med å ta ydmykt imot Ordet. Like før Jakob understreker viktigheten av å gjøre Ordet, og ikke bare høre Ordet, skriver han,

“Avlegg derfor all urenhet og enhver rest av ondskap, og ta ydmykt imot Ordet som er innplantet i dere, og som er mektig til å frelse deres sjeler.” (Jak 1:21)

Tenk på mennesker rundt deg som du tenker åpenbart har problemer. Sjansen er ganske stor for at de selv ikke tenker at de har problemer. I alle fall ikke i så stor grad som du tenker at de har problemer.

Selv om vi noen ganger ser klart våre egne feil, og tynges av dem, hender det ofte at vi ikke ser dem.

Familien som er preget av krangling, ulydige barn og dårlig stemning er blitt så vant til det at de ikke tenker over det lenger. “Det er bare sånn det er.” Dermed har de stengt seg selv for muligheten for endring, enten det kunne skjedd gjennom bibelstudie, bekjennelser og gode samtaler innad, eller ved at andre i menigheten kunne ha stilt kritiske og kjærlige spørsmål som fikk i gang en prosess.

Det er umulig å endre seg selv dersom man selv ikke vil ha endring. Forandring starter i hjertet.

Unge kristne som i mange år har sett på Skam, Game of Thrones, Paradise Hotel osv. har sett så lenge på TV-en at de ikke ser problemet. Man bare antar at “hvis det føles godt, så er det godt.”

I det gamle testamentet kommer profet etter profet til Guds folk, men så ofte er reaksjon at man gjør hjertet hardt.

Da David ble oppsøkt av en profet etter hans fall med Batseba og hørte fortellingen om en mann som hadde mange sauer og tok den ene sauen som en fattig mann hadde, reagerte han med sinne. Hvordan kunne noen oppføre seg på en slik måte? Han trengte profetens pekefinger, “Du er mannen!” for at budskapet skulle synke inn.

Det gjennomgående budskapet i Ordspråkene er at visdom er det viktigste, og at for å få visdom må man lete aktivt etter den og ta imot visdommen man får av andre, selv når det gjør vondt.

“Den som ikke vil vite av tukt, forakter sin egen sjel. Men den som hører på tilrettevisning, vinner forstand. Herrens frykt er tukt til visdom, og ydmykhet går forut for ære.” (Ord 15:32-33)

Vi lurer oss selv. Den som er ivrig med å prøve å hjelpe andre har selv problemer han eller hun ikke ser (Matt 7:3-5).

Hjertet vårt er svikefullt, slik at vi ikke kjenner det (Jer. 17:9). Det lurer oss slik at vi ikke kjenner oss selv.

Men hvis det aldri hadde vært mulig å få innsikt i sitt eget hjerte, kunne vi bare gitt opp. Nettopp fordi en forstandig mann kan hente opp hjertets hemmeligheter (Ord 20:5), skal vi søke å bli forstandige.

Og det begynner med å frykte Gud (Ord 1:7). Å frykte Gud innebærer at man ikke stoler på seg selv (Ord 3:5), men heller erkjenner at ens eget hjerte er sykt (Jer. 17:9). Og er ens hjerte sykt, så er hele en selv sykt, fordi hjertet er i Bibelen knyttet til hele oss, med vår vilje, tanker og følelser. Vi er dermed i desperat behov av Guds åpenbaring, gitt primært gjennom Guds Ord, men også gjennom erfaringer vi gjør oss i denne verden, samt veiledning fra andre.

“Ransak meg, Gud, og kjenn mitt hjerte! Prøv meg og kjenn mine mangfoldige tanker, se om jeg er på fortapelsens vei, og led meg på evighetens vei!” (Salme 139:23-24)