Vi har i en tidligere artikkel sett at det ikke er lovisk å fokusere på formaningene. Det er heller ikke lovisk å jobbe hardt for å følge de bibelske formaningene (1. Kor 9:27, Fil 2:12-13, 1. Tim 4:7).
Men hva er egentlig loviskhet? Når har man i tanke eller forkynnelse blitt lovisk?
Loviskhet er å forkynne at vi også må gjøre gode gjerninger for å bli rettferdiggjort
Bibelen er tydelig på at vi er frelst ved tro, og ikke på grunn av våre gode gjerninger.
«For av nåde er dere frelst, ved tro Og dette er ikke av dere selv, det er en Guds gave. Det er ikke av gjerninger, for at ikke noen skal rose seg.» (Ef 2:8-9).
«Den derimot som ikke har gjerninger, men tror på ham som rettferdiggjør den ugudelige, han får sin tro tilregnet som rettferdighet.» (Rom 4:5)
Dersom vi tror at det er våre gode gjerninger som har rettferdiggjort oss, så er vi loviske. Men hvilke rolle spiller da våre gjerninger i frelsen? Kan for eksempel en kristen leve i synd, siden frelsen ikke beror noe på hva vi gjør, men bare på tro?
De fleste av oss som er vokst opp i evangeliske kretser er vel kjent med uttrykket «troen alene». Det mange av oss derimot ikke er så kjent med, er hva reformatorene egentlig mente med det.
Martin Luther sa, «Vi blir frelst ved tro alene, men den troen som frelser, er aldri alene.» Når vi snakker om «troen alene» betyr det altså ikke at en bare kan tro, og så leve i uomvendt synd og likevel være frelst.
Bibelen er veldig tydelig på at den frelsende troen aldri er alene, men alltid har gode gjerninger som frukt, i mer eller mindre grad (Matt 7:21-23, Heb 12:14, Jakob 2:14-26, 1. Joh 2:3-6; 3:6-10).
«Troen alene» betyr derimot at det bare er det at vi stoler på Gud som er utslagsgivende for vår frelse. Vi bidrar altså ikke noe selv med egne gjerninger. Troen er «middelet» til frelse. Gjerningene er frukten av frelsen. Idet du tror, blir du erklært rettferdig på grunn av det Jesus har gjort for deg, og ikke på grunn av dine gjerninger.
Loviskhet er å forkynne menneskebud
Om fariseerene ble det sagt, «De binder sammen tunge byrder og lesser dem på menneskenes skuldre, men selv vil de ikke røre dem med en finger.» (Matt 23:4). Disse tunge byrdene var ikke Guds lov, men derimot menneskebud. Fariseerne holdt fast ved en del forskrifter som ikke kom fra Guds Ord, men fra mennesker, og dermed ikke hadde guddommelig autoritet (Matt 23:16-28). De forventet også at andre skulle leve etter disse menneskebudene, og bandt dermed deres samvittigheter (Matt 23:15).
I Apg 15 leser vi om noen som hevdet at hedningekristne (de som ikke opprinnelige var jøder) måtte bli omskåret og holde moseloven for å være kristne. Dette var derimot ikke Guds perspektiv på saken. I Galaterbrevet ser vi også at det kom noen som sa at de kristne måtte bli omskjært for å kunne være kristne. Omskjærelsen var noe Gud forventet i den gamle pakt, men ikke i den nye pakt for hedningekristne. Derfor var det lovisk å hevde at kristne måtte gjøre dette.
Også i dag er det mye loviskhet i kristne kretser. Mange konservative har for eksempel sterke meninger om akkurat hvordan musikken i kristne menigheter skal være. Dersom musikkstilen ikke er helt slik de liker den, blir den gjerne kalt for «kjødelig» eller «verdslig», selv om teksten kan være veldig bibelsk.
Man stempler altså en viss musikktype for syndig selv om Bibelen aldri gjør det. Dette er altså et godt eksempel på at man går utover det Bibelen sier og lar ens egen tradisjon eller ens egne tanker binde andres samvittighet.
Dette er faktisk veldig alvorlig. I 1. Tim 4:1-3 blir det å komme med menneskebud om å holde seg borte fra visse slags mat og å forby mennesker å gifte seg, kalt for «demoners lærdommer». Gud ser ikke lett på loviskhet. Med andre ord må vi være svært forsiktig med å forby noe Bibelen aldri forbyr.
Loviskhet kan også vise seg på mange andre områder i livet. For eksempel kan kristne ha en tanke om akkurat hvordan andre skal kle seg, hvordan de skal oppføre seg osv. Tidligere ble det regnet som synd i noen kretser å spille kort, selv om Bibelen ikke sier noe om det.
Det vi må være klar over er at vi ikke har mandat til å kalle noe for synd med mindre Bibelen kaller det for synd eller kommer med tydelig forbud mot det.
Hva med deg?
Kan du komme på noen områder i ditt liv der du setter opp spesifikke forbud for deg selv eller andre, som du ikke kan begrunne ut fra Bibelen?